Er det noen som kjenner igjen den følelsen? Den gode varmen som bare brer seg inni deg. Det starter i hjertet og flommer ut i armer og ben, fingre og tær. Livet er bare godt!

Når sola skinner og alt blir bare rosa og hjerter og sånn. Til og med rosablogg (gulp)!!!

Der er jeg nå. Alt føles så fint, og jeg er sånn (nesten) tvers igjennom tilfreds. Helt uten at noe spesielt har skjedd. Det kan være så enkelt at jeg er våryr. Sola skinner og snøen smelter. Sånt gir en ekstra lykkefølelse.

Livet byr jo fortsatt på de samme utfordringene som før, jeg bare takler dem bedre. Litt sånn på strak arm.

Den dumme kvisa på siden av nesen for eksempel. Den som plutselig dukket opp i går, vond og vanskelig å få tak på. Den som vanligvis hadde irritert meg grønn. Nå får den bare være, ikke så farlig med det.

Sikkert bare jeg som legger merke til den likevel..

Ungene er fortsatt fulle av påfunn og humørsvingninger, men jeg takler det bedre. Jeg har mer tålmodighet. Klarer oftere å telle til ti. Finne gode, konstruktive løsninger. Og når jeg er glad ser jeg jo ofte at de også blir gladere. Det blir mer harmoni. Og plutselig kjenner jeg at jeg elsker dem enda litt høyere enn jeg trodde var mulig.

Når den slitne og litt sutrete barnehagegutten legger armene rundt halsen din og du bare er full av tålmodighet og kjærlighet.

Mannen er fortsatt den samme. Innimellom like irriterende og like teit. Men så er det plutselig så mye lettere å se alle de gode sidene hans også. Hvorfor man en gang valgte å si ja til å tilbringe resten av sitt liv sammen med akkurat ham. Gleden over at det fortsatt er oss, til tross for alle stormer. Og gleden over alt vi har sammen. Og den deilige vissheten om at sommerens felles eventyr bare er to måneder unna. Jeg elsker roadtrips sammmen med denne mannen!

Apropos sommerferien. Jeg har jo selvfølgelig fått med meg flyulykken som skjedde i USA på tirsdag. Det er jo typisk at sånt skjer når det nærmer seg at jeg selv skal ut å fly. Og så var jo dette flyet også på vei til Dallas, ekstra nært der altså. Jeg kunne lagt meg i fosterstilling og avlyst sommerferien. En plass langt der inne frister det. For når jeg leser og ser dette så er jeg der. Jeg sitter ombord på dette flyet, og jeg kjenner på panikken. Jeg har sannsynligvis allerede vært innom dette scenarioet i hodet mitt mange ganger før, sammen med alle andre katastrofer som kan inntreffe på et fly. Jeg som er avhengig av å sitte nær vinduet når vi er ute og flyr, vurderer plutselig sete midt i flyet. Og bare så det er sagt, når jeg ser hvordan disse passasjerene har på oksygenmaskene sine, så tenker jeg at jeg skal lese sikkerhetsinstruksjonen ekstra nøye neste gang. For de skal vel ikke bare over munnen vel?

Uansett, akkurat nå vipper selv ikke dette meg av pinnen. Jeg er (nesten) helt zen. Det går bra. Nå sjekkes forhåpentligvis flyene ekstra nøye, og det er sikrere enn noen gang å fly! (OK, jeg kjenner en aldri så liten usikkerhet der, men vi sier det sånn!)

Så sånn er det altså. Nå om dagen går livet ganske så på skinner, og jeg er «queen of my castle». Gudinne i mitt eget liv. Nesten uovervinnelig. Og det er da det blir skummelt. For før eller siden kommer nedturen. Et eller annet kommer ut av det blå og gir deg en midt på tygga. Og du faller pladask ned fra den rosa skyen. Den som er ekstra høyt oppe når du er våryr og lykkelig. Og da slår du deg. Kraftig.

Men når det skjer får jeg kanskje litt mer å skrive om igjen også. For jeg skriver nemlig best når ikke alt går etter planen. Når livet butter litt imot. Da føler jeg at det jeg deler kanskje kan hjelpe andre, og det er kanskje det jeg ønsker mest. Så inntil jeg faller, blir det kanskje litt mer intetsigende innlegg fra meg. Sånne som jeg føler er litt verdiløse selv.

Men ordentlig rosablogger, det blir jeg aldri!

#lykkelig #nevrotiker #venterpåfallet