Kampen mot snøen fortsetter her hos kaosfamilien. Nå er vi lei! Spesielt jeg kanskje. Så i går tok jeg rett og slett grep og satte i gang med snø- og isfjerning på terrassen bak huset. Jeg hadde bare glemt en ting i løpet av vinteren. Hvor stor den er!

Dette var utganspunktet da jeg satte i gang. Jeg hakket og spadde til krampa tok meg og var stolt som en hane (eller kanskje høne) da mannen kom hjem og jeg kunne vise ham dette.

I morges våknet jeg med verkende armer som jeg ikke skjønte noen ting av, før det utpå ettermiddagen gikk et lys opp for meg. Aha! Jeg spadde snø i går!

Og siden det allerede gjorde vondt og det var relativt tilfredsstillende å plutselig ha platting å sitte på der bak igjen, fortsatte jeg prosjekt snørydding i ettermiddag. Et risikoprosjekt for en utrent dame i 40-årene. I tillegg til armer som akkurat nå kan brukes til fint lite, sitter jeg nå på min mer snøfrie platting og venter spent på hjerteinfarktet som bare må komme. Men akkurat nå er det verdt det.

Underveis forbannet jeg hele prosjektet og den endeløse plattingen.

Men jo lenger jeg kom, jo mer besatt ble jeg. Jeg skulle til enden! Jeg skulle se gresset! Selvfølgelig ble det tyngre og tyngre, for jeg endte jo opp med å måtte flytte videre på den snøen jeg hadde spadd i går også. Men så kom gjennombruddet!

Gress! O deilige gress!

Det var ikke alle delene av plattingen som var like lett å hakke seg gjennom, så noe gjenstår fortsatt. Men akkurat nå nyter denne slitne, gamle kjerringa denne seieren!

Og forresten, eldstemann har også jobbet.

Fri passasje på forsiden! O lykke!

Nå dere, nå er det vår!!!

Så får vi bare satse på at hjerteinfarktet holder seg unna så jeg får nyte den..

#vår #snøfjerning #lykke #fotokjerringlekermeddøden