Påskeferien i hjembyen gjorde det tydelig for meg at jeg ikke er ung lenger. For der oppe i barndommens og ungdomsårenes lekegrind la jeg merke til litt for mange tegn på at jeg etterhvert har kommet opp i og kanskje til og med litt over min beste alder.
Som gleden over å mate ender. Eller skjelvingen i beina og den påfølgende smerten i muskler jeg ikke visste fantes etter en tur ned 418 trappetrinn. Eller det faktum at jeg hadde litt lyst til å spy etter sånn ca. 100 trappetrinn oppover. Eller den gufne angstfølelsen da jeg sto ute på Byrampen midt på Akslafjellet, litt sånn i løse lufta med kun glassgjerder mellom meg og et fall en god del meter ned.
Her leker man med livet..
For ikke å snakke om da vi oppsøkte min barndoms sommerparadis, hytten til besteforeldrene mine som har stått tom og forlatt i årevis. Først angsten over hva som ville møte meg da jeg kom opp bakken. Ubudne gjester? Et herpet uteområde? Et lik eller to? Og så reaksjonen da datteren min og jeg kom opp og sto utenfor hytta. Da tårene plutselig sprutet og kroppen ga fra seg merkelige hikstelyder der jeg gikk forsiktig og litt høytidelig rundt i det som en gang var mine besteforeldres stolthet og fristed. Noe overgrodd og forfalt, ja, men alt var fortsatt like kjent og kjært. Hele barndommen kom tilbake og slo meg i bakken, og jentungen skjønte ingenting. Sånt skjer visst når man blir eldre.
Når barndomsparadiset åpenbarer seg og gamle minner overvelder deg.
Også hadde vi selvfølgelig øyeblikket da vi skulle ned igjen. For bakken fra hytta er bratt. Og nederst lå det fortsatt litt snø og is. Og vi gikk i joggesko. Jentungen løste dette elegant, bare stilte seg på glatta og skled ned uten å være i nærheten av å miste balansen. Jeg stolpret meg så langt ut i grøfta jeg kunne komme samtidig som jeg febrilsk prøvde å holde meg fast i noen tynne grener. Sannsynligvis ytterst lite elegant. Mannen som satt i bilen og ventet observerte seansen og rullet etterhvert ned vinduet. Jeg forventet latter, men han bare så mot oss før det kom tørt: «Der ser man forskjellen på gammel og ung..». Takk skal du ha! Jentungen forbarmet seg heldigvis over meg med en utstrakt arm (det gjorde hun strengt tatt på veien opp også), og jeg kom meg ned med kun en såret stolthet.
Ikke minst merket jeg alderen da jeg for en stakket stund skulle prøve å finne igjen «festjenta» i meg.
Dette var meg før en vennekveld på byen som jeg hadde gledet meg til i et halvt år. Klokken var på dette tidspunktet sånn ca. 19:30, og jeg var egentlig trøtt som en strømpe og mer klar for en date med dyna enn en bytur. Men så var det så etterlengtet. En kveld uten barn, med mannen og gode venner.
Så da striglet jeg meg litt ekstra. Droppet den utvaskede amme-bhen og tok isteden på meg min peneste men også minste, strammeste og mest ubehagelige bh. Den som nesten kutter forbindelsen mellom overkroppen og underkroppen. Av uvisse grunner droppet jeg også de store, komfortable trusene til fordel for en mer snerten blondevariant. Selvfølgelig med et bind i tilfelle lekkasje ved latterutbrudd og/eller hostekuler. Klok av skade der. For jeg glemte visst å knipe etter fødslene mine gitt. Sånn er det. Og jeg toppet det hele med å dra på meg en litt for liten strømpebukse som til stadighet rullet nedover magen i retning knær og ankler. Jeg skjønte den egentlig godt, for hvem har vel ikke lyst til å flykte når de får jobben med å holde inne x antall bilringer. Jammen er det flaks at ingen ser sprengeklart flesk, bind og rullestrømpebukser når alt kamufleres av en vid og behagelig kjole. Jeg følte meg rett og slett som en 20-åring igjen da vi gikk ut døra. Nå kan selvfølgelig denne følelsen ha noe med mangel på blodtilførsel til vitale kroppsdeler å gjøre.
Og kvelden ble fin den, for all del. Det var godt selskap, hygge, latter og nydelig mat. Men da vi etter middag gikk for å avslutte kvelden med noen drinker, innså jeg nok en gang at livet ikke er som det en gang var. For der jeg før i tiden helst ville være ute hele natten, syntes jeg nå det var helt greit at barene stengte tidlig akkurat denne kvelden. Og der jeg tidligere kunne bøtte nedpå med diverse alkoholholdig drikke, holdt det nå lenge med en liten jordbærdrink. Og jeg tittet litt skjevt på de få overstadige i lokalet. Har jeg vært sånn? Og da en av disse overstadige nærmet seg bordet vårt syntes jeg det var betryggende at mennene i følget vårt satte blikkene i ham. Hadde ikke noe behov for å bli kjent med den “sjarmøren”, nei. Og ikke minst toppet det hele seg da vi jentene damene over drinkene våre begynte å mimre om barndommens leker. Hva pokker skjedde her? Når sluttet vi å være 20 og begynte å være 80?
Nei, påsken (og livet) er så visst ikke en evigvarende fest lenger. En kveld med venner er topp, men det er også deilig å komme hjem i rimelig tid (dog over midnatt – heldigvis). Lykken over å få av seg alt som presser på alle mulige kroppsdeler og få på seg komfortable «inneklær» kan ikke beskrives.
Hurra, vi er hjemme! Slipp flesket fri!
Jeg er så definitivt ikke 20 lenger, men når jeg tenker meg om så er det kanskje like greit. Det er mulig livet var mer spennende i mine «glansdager», men det var også mer preget av usikkerhet, en evigvarende jakt etter bekreftelse og kjærlighet og til og med ensomhet. Og fyllesyke. En god del fyllesyke. Da er det bedre å være litt mer satt, litt mer komfortabel og å våkne frisk og delvis uthvilt til en minstemann som er overlykkelig for at du er tilbake og ikke hadde forlatt ham for godt likevel.
#eldre #damer #damerisinbestealder #liveterikkesomdetvar