Når du står opp grytidlig (vi snakker 4:30) for å stable bagasje og barn i bilen for en 60 mils kjøretur. Når senga frister mye mer enn påskeferien du har gledet deg til så lenge.

Ikke mitt beste øyeblikk, men dette er jo ikke en rosablogg. Trøtt, sa du?

Når det ikke engang hjelper å dusje og «få på seg trynet», fordi du er så trøtt at det ser ut som du griner..

I sånne stunder er det kun grimase-selfies som funker.

Når du den første timen av bilturen sitter og bekymrer deg over når og hvor den gamle bensinkjerra som bare brukes til langtur vil bryte sammen. (Nå hadde heldigvis den trofaste traveren fått litt ekstra TLC og har foreløpig oppført seg mer eksemplarisk enn den har gjort på mange år – bank i dashbordet.)

Når du til slutt slukner i passasjersetet og våkner med et høylytt snork og ser fårete bort på mannen som ler av deg og forteller deg nøyaktig hvordan du ser ut. Det var visst ikke et vakkert syn. Takk for ærligheten, kjære. Du er ikke et fruktfat når du kollapser du heller!

Når du etterhvert ikke føler beina dine, fordi all kjøreprovianten (som knapt blir rørt) ligger over dem.

Når minsten endelig våkner på Dovre, sånn at vi kan stoppe for en liten tissepause. Man kjører mens barna sover – da stopper man ikke! Gubben var gul i øynene..

Når du har tom blære og kan fylle på med en halvliter av den beste brusen.

Når du suser forbi Dombås, som du er så ferdig med etter utallige stopp med overpriset og dårlig mat og møtes av de alltid like mektige fjellene nedover mot Trollveggen.

Når du kommer ned mot fjordene og oppdager at det er bart! Ingen snø langs veien! Du ser gress og asfalt, for første gang siden jul! Det er 3 måneder siden det!

Når du når stoppet du har gledet deg til. Åndalsnes og den herlige restauranten som vi oppdaget på forrige tur. Move over Dombås, vi har funnet vårt nye langtur-stamsted. Så får det heller være at det kun er sånn ca. halvannen time fra det endelige målet. Maten på Spiseriet Soltinn er så verdt å vente på!

Lykke for mor (og far).

Og samtidig får de håpefulle ut litt energi i klatreveggen. Vinn-vinn her altså.

Når du møter dette skiltet og kjenner på en boblende, lattermild lykke. Nesten litt takknemlighet. For her er det bare èn naturlig vei å velge. Mot venstre (Ålesund) om noen skulle lure.

Når man er på siste etappe over Ørskogfjellet og gjennom Sjøholt, er litt utålmodige etter å komme frem, og ender opp bak denne.

Når man får kjørt forbi bilen som drar på en båt, bare for å havne bak denne.

Tortur og karma i ett.

Når man endelig er fremme! Toppen av lykke. Lufta går ut, og man er så sliten, så sliten. Tid for en liten hvil, før ungene får gå på lekeplassen (fri for snø!) i tynnere jakker, joggesko og uten lue. Og mor selv får en tur ut iført joggesko som har lagt ubrukte litt for lenge.

Når jeg får bli med mannen, uten barn, for å vaske skitt av bilen og kan lytte til min gamle arbeidsplass (som dog har byttet navn siden min «storhetstid» på 90-tallet) mens vannspruten og vaskebørstene slår mot bilen.

Når det plutselig er flerfoldige plussgrader, og du har blitt litt for vant til minusgrader de siste månedene.

Når du går i butikken og alle rundt deg snakker samme dialekt som deg. Plutselig føler jeg at jeg sklir rett inn i miljøet. Dette er mine likesinnede. Dog ser jeg sikkert skikkelig teit ut der jeg går rundt og smiler for meg selv.

Når vi kan kjøre en runde i byen min. Byen med alle minnene. Byen som er en del av meg. Når jeg overstrømmes av nostalgi og ro.

Når vi kjører den smale veien over Aksla, den som jeg i barndommen fikk innprentet at man bare skulle gå på. Bare latinger kjørte. Jeg får fortsatt dårlig samvittighet når vi kjører, men tidene forandrer seg.

Når vi runder den siste svingen mot Fjellstua på Ålesunds tak, og byen og områdene rundt åpenbarer seg i all sin prakt. Fjord, fjell og by. Synet tar alltid pusten fra meg, samme hvor mange ganger jeg har sett det før. Når jeg står på verandaen på Fjellstua og titter utover. Puster inn den deilige, friske lufta. For det er noe eget med lufta i Ålesund. Hav og fjelluft i ett. Når roen senker seg og hjertet svulmer. Å, som jeg elsker denne byen!

Når du formelig hører Bruce Springsteen synge «My hometown» i bakgrunnen.

Når fjellene kneiser majestetisk og Borgundfjorden er full av båter på torskefiske. Dette er hjemme!

Når barna finner igjen noen av Ålesunds-vennene sine, og glad barnelatter runger i nabolaget.

Når du sitter på verandaen hos «ho mor» og lytter til denne barnegleden. Trøtt som en strømpe etter en lang dag og tur, men fylt av en indre ro og lykke som du bare kan finne akkurat her. Når lungene fylles av denne deilige sunnmørsluften og du bare er i øyeblikket. For en stakket stund er dette alt som eksisterer. Ferien har akkurat begynt, gjensynet med byen min er bare starten på over en uke med kos, familie og venner. Late morgener. Lange, deilige frokoster. Turer til kjente og kjære plasser. Minner. Nostalgi. Øyeblikk med komplett sjelefred og følelsen av å være hjemme. Disse dagene skal nytes! Jeg er hjemme! Der jeg hører til. Og enda vil jeg ikke tenke på den følelsen jeg vil ha når vi nok en gang skal dra herfra..

#påskeferie #ålesund #byenmin #byenimitthjerte #hjemme #lykke #sjelefred