The final countdown

Da står jeg nok en gang i dette herlige kaoset. Siste innspurt før påskeferie. Stresset tar meg og sender hjernen inn i fullstendig shut down. Jeg husker knapt mitt eget navn i virvaret av tanker. Har jeg pakket det? Trenger vi det? Har vi ditt og datt? For vi skal jo til ødemarken. Utkant-Norge. Det finnes jo ikke butikker i Ålesund sånn i tilfelle jeg glemmer noe..

Og huset må vaskes. Selvfølgelig må det være rent. For tenk om noen bryter seg inn og kommer til en svinesti.. Gud forby! Så jeg vasker. Først komplett husvask klokken 7 i går morges da en trøtt snuppe helte en halv liter melk utover kjøkkengulvet. Da holder det ikke å bare tørke opp eller vaske gulvet bare på kjøkkenet. Da blir det støvtørking og vask av alle gulv i vill panikk før minstemann må vekkes. Og manisk som jeg er, så måtte gulvene vaskes på nytt i dag. Kan ikke reise fra gulv som ikke er helt nyvasket. Ja, jeg er litt gæren!

Og som om ikke det var nok; i tillegg til stress og vaskemani er jeg også hardt angrepet av et slags vemod. For dette blir første gang vi reiser uten å pakke med vogn til minsten. Klarer seg fint uten nå. Verre for mor som er lettere avhengig av en plass å henge fra seg veske, legge fra seg jakker etc. Det er praktisk med vogn innimellom. Og i tillegg markerer denne turen slutten på nok en epoke. Den bakovervendte. Nå har minsten blitt så stor at vi rett og slett må snu bilstolen hans. Og det gjør noe med det sentimentale mammahjertet.

Siste tur i bakovervendt sete må selvfølgelig dokumenteres.

I dag er det altså komplett kaos i heimen og hodet. Mer i hodet kanskje. Mor, far og minstemann er ferdigpakket. De to store barna har fortsatt ikke begynt, men det ordner seg vel. Jeg har fortsatt ikke skrevet huskeliste, men den kommer nok i løpet av ettermiddagen. Så kan jeg stryke ut det som er gjort og prøve å huske hva jeg har glemt. Akkurat så surrete er jeg, ja.

Vi er timer unna avreise grytidlig i morgen. Om alt går etter planen. Noe det sjelden gjør. Vi er så nær, likevel føles det så fjernt. For en liten tue kan velte hele lasset. Det vet jeg så alt for godt. Sykdom for eksempel. Det kommer alltid når det passer som dårligst. Som den gangen minsten begynte å spy omtrent akkurat da vi skulle sette oss i bilen. Angsten for en sånn utsettelse gnager i meg. For nå vil jeg HJEM! Det er da det passer veldig godt at vi ved henting av minsten blir informert om at det går omgangssyke i barnehagen. Alarmbjellene durer himmelhøyt og jeg blir umiddelbart kvalm. Å nei! Nå er hender grundig vasket og antibacet, og jeg overvåker minsten som en hauk. Han har gått fra å være et lekende barn til en tikkende bombe. Nevrotikeren min har det vondt nå, veldig vondt. Måtte vi styre unna sånt nå. Måtte vi komme oss avgårde når vi skal, og måtte alle holde seg friske – hele veien og hele påskeferien.

Dette kan bli årets påskethriller..

#påske #ferie #påskeferie #reise #kaosfamilien #hvakangågalt

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg