Det finnes en plass der roen senker seg. En plass der jeg hører mer til enn noen annen plass. En plass hvor identiteten og røttene mine er. En plass hvor jeg er 100% komfortabel. En plass hvor jeg er hjemme, mer hjemme enn på den plassen jeg har skapt et hjem.

Der vokste jeg opp i trygge rammer. De første årene i kjellerleiligheten hos mine besteforeldre. Jeg hadde altså fire trygge voksne i umiddelbar nærhet, og manglet ikke et gram oppmerksomhet eller kjærlighet. Innimellom fikk jeg være med besteforeldrene mine til legekontoret de drev, der surret jeg mellom pasienter og Donald-blader på venterommet og mormor på laboratoriet. Jeg kan fortsatt kjenne den stramme lukten av sprit i nesen, og jeg kan se den spennende legekofferten til morfar levende for meg. På sommertid var jeg ofte med dem når de reiste til hytta et stykke utenfor byen. Et landlig paradis på en knaus med fantastisk utsikt over vannet. Å være sammen med dem der var barndoms-lykke på høyt nivå. De var sånne tvers igjennom gode mennesker. Mormor og morfar, de var på en måte et ekstra sett foreldre gjennom barndommen. Og jeg var heldig og fikk beholde dem lenge. Helt til jeg selv var voksen. Nesten helt til de ble oldeforeldre. Dessverre bare nesten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Heldig som jeg var, hadde jeg enda et sett fantastiske besteforeldre. Farmor og farfar. Som ofte inviterte til ball på torsdager (potetball altså), og som gjerne tok meg med til sin hytte, hvor vi kunne fiske i elva, spise rabarbra og gå i potetåkeren. Og gå på utedo! Farfar falt fra da jeg var 10, men farmor holdt ut. Farmor som alle i byen kjente. Hun som gjorde så mye godt for andre. Hun som bakte og stod i. Hun som alltid fortalte meg spennende historier fra da hun var barn. Hun som alltid hadde tid. Hun som var så sprek. Gikk og gikk, dog stadig mer krokrygget. “Rett deg opp, farmor”, pleide hun å si. “Rett deg opp!” Av mine fire besteforeldre tror jeg kanskje at farmor er den jeg har mest av. Jeg er ikke på noen måte like fantastisk og oppofrende som henne, men jeg har definitivt en del av hennes gener. Skrivegleden for eksempel. Og selv om mange sier jeg ligner på min mors side av familien, så skjer det innimellom at jeg får et glimt av meg selv i speilet og ser litt av farmor. Leppene hennes, jeg tror jeg har leppene hennes.

Jeg var heldig som fikk vokse opp sånn, med besteforeldre som var veldig involvert i livet mitt. Som ga meg ekstra trygghet og kjærlighet. Som var gode forbilder. Som jeg er stolt av å dele gener med.

Og jeg var heldig som fikk vokse opp der jeg gjorde. I byen som fortsatt føles som hjemme, selv 13 år etter at jeg flyttet derfra. Plassen der jeg føler meg helt komplett. Der mesteparten av min historie er. Der jeg har vært på utallige turer på Aksla og Fjellstua. Der jeg titt og ofte i vær og vind har heiet frem de lokale fotballheltene på “Myra”. Der jeg har “vasa” rundt i byen mang en gang. Spist soft-is hos Stuen. Kjent lukta av saltvann og fersk fisk fra båtene i Brosundet. Sittet i stillhet på kaia og følt på roen mens jeg har sett sola gå ned i havet. Der jeg knyttet vennskap med barndomsvennene. Der vi vokste opp sammen, prøvde og feilet, lo og gråt. Der vi gikk fra skolebarn i lek til festglade tenåringer. Der vi var fornuftige og ufornuftige, engler og demoner. Der vi oppdaget kjærlighet og kjærlighetssorg. Der grunnlaget til voksenlivet ble lagt.

En gang var byen min for liten. For kjedelig. Jeg ville ut og vekk. Først da jeg dro så jeg verdien og skjønnheten til hjembyen min. Jeg kom hjem og skulle bli, men skjebnen ville det annerledes. For mannen i mitt liv dukket plutselig opp i Oslo og var grunnet jobb ikke flyttbar. Så byen min ble ofret for kjærligheten, som viste seg å være et ganske riktig valg. Men selv nå, etter alle disse årene, er det Ålesund som er hjemme. Ordentlig hjemme. Hjertehjemme. Det er der jeg er meg. Bare meg.

Innimellom, når jeg er der på besøk og ser tenåringsjenter gå forbi, ser jeg meg selv. Og jeg misunner dem. Jeg vet at de sannsynligvis lengter ut akkurat som jeg gjorde. Mange vil kanskje dra, og oppdage akkurat det samme som jeg har gjort. Jeg får lyst til å stoppe opp og fortelle dem hvor heldige de er. Som fortsatt bor der, og fortsatt har alt dette fine foran seg. Kaotisk men fint.

Jeg er meg på grunn av der jeg kom fra. Familien min, vennene mine og byen min har formet meg til den jeg er i dag. Og jeg vil aldri slippe taket i røttene mine. Og byen min. Å komme hjem er alltid et høydepunkt. Og jeg må hjem noen ganger i året, selv om det aldri blir nok. Om en uke er jeg der igjen, og jeg kjenner at det kribler i hele kroppen. Ventetiden har vært lang – det er lenge siden høstferien og forrige besøk. Men nå er årets første tur så nær at jeg nesten kan ta og føle på det. Bare noen små dager, så er jeg hjemme. Halvannen uke hvor mann og barn blir med til min verden. Halvannen uke hvor dialekten min blir litt mer sunnmørsk enn vanlig. Halvannen uke hvor jeg vil smile for meg selv hver gang jeg hører min egen dialekt rundt meg. Halvannen uke da jeg er meg, helt komplett meg. Og best av alt, halvannen uke med familie og venner. Dem som har vært der alltid. Jeg gleder meg!

#røtter #familie #venner #byenmin #hjemme #ålesund