Torsdag er det 8. mars. Kvinnedagen. Ikke en dag jeg har vært så veldig engasjert i opp gjennom årene, men i år har jeg fått med meg at det pågår en Barselrevolusjon. Man har hørt en del om det i det siste, at det ønskes kortere liggetid på sykehuset etter fødsel. 6-8 timer er nevnt. Det er ikke mye. Dette hadde vært fullstendig uaktuelt etter min første fødsel. Jeg var vel knapt mobil i timene etter fødsel, og hadde klart meg relativt dårlig hjemme. I tillegg var selvfølgelig alt nytt og skummelt. Det er slettes ikke alle kvinner som bare faller helt naturlig inn i morsrollen. Ei heller er det alle som har en fødsel like enkel som en tur på do for nummer to.. En fødsel er tøff for kroppen uansett lengde, men jo mer den drar ut jo mer sliten blir man selvfølgelig. Min første tok et døgn. Den første dagen etterpå lå jeg stort sett i senga, helt utslitt. Jeg turte ikke å skifte bleie på den nyfødte i frykt for å skade ham. Det var nesten skummelt bare å holde ham. Og amming, det var en historie for seg selv. De færreste er vel proffer på dette i løpet av 6-8 timer etter fødselen. Melken har jo ikke kommet ordentlig i gang da heller. Tenk å bli sendt hjem etter en sånn fødsel, og med så mye usikkerhet, og i tillegg ikke få til amming. Det er jo hårreisende! Værsågod å bare inviter fødselsdepresjonen inn med en gang.

Selvfølgelig finnes det tilfeller da det er helt greit å komme til sykehuset, føde og dra hjem. Jeg kunne nok ha gjort det med nummer to. Styrtfødsel, høy på adrenalin og livet og ikke den største fan av sykehus. Men siden vi hadde mulighet til å få familierom på sykehushotellet, hvor mann og nybakt storebror kunne bo sammen med lillesøster og meg, valgte jeg å bli et par dager. Jeg trodde jo alt skulle bli like vanskelig som etter første fødsel, og ikke stikk motsatt som det faktisk ble. Derfor var det trygt å være i nærheten av ekspertise om det trengtes disse første par dagene. 

Så kom minstemann, og både han og jeg var syke etter fødselen. I dette tilfellet finnes det selvfølgelig ingen tvil. Med syk mamma og baby på nyfødtintensiven så stiller alt seg helt annerledes. I vårt tilfelle fikk kanskje jeg litt mindre oppfølgning enn jeg burde, da jeg fortsatt var syk da vi reiste hjem. Men dette er etterpåklokskap. Alt jeg ville var å komme hjem til jul. Jeg glemte min egen helse litt oppi alt kaoset.

I alle fall, svangerskap, fødsel og psykisk helse henger ganske godt sammen. Både svangerskap og fødsel/barseltid er mer enn bare det fysiske. Her bør også det psykiske og hver enkelt kvinnes behov tas vare på. Noen trenger mer hjelp enn andre. Noen vil hjem, noen vil bli. Dette bør rett og slett barselkvinnen få velge selv (selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser).

Og dette burde heller ikke bare være en Barselrevolusjon. Jeg skrev for få dager siden om omsorgen man får (eller heller ikke får) ved uønsket svangerskapsavbrudd. Dette henger like mye sammen med kvinnehelse og graviditet som resten. Det rammer mange, og det er mange som opplever at de ikke får den omsorgen de trenger. Når kroppen ikke ordner opp selv, blir man ofte sendt hjem med tabletter som skal hjelpe kroppen til og kvitte seg med det døde fosteret. Man må klare seg selv. Mange ønsker heller utskrapning på dette tidspunktet, men får det gjerne ikke på grunnlag av at det er bedre for kroppen å ordne det selv. Jeg har ikke hatt noe valg med mine missed abortions, de har skjedd så sent at fostrene har vært for store til utskrapning, og jeg har måttet være på sykehuset mens kroppen “ordner opp”. Dette har vært greit for meg, og jeg ville uansett ha valgt tabletter fremfor utskrapning. Jeg liker ikke tanken på at noen skal tukle med innsiden av meg, og jeg har noia for narkose. Dog var dette en veldig grei opplevelse da jeg ble syk og måtte ha utskrapning av morkake-rester etter første fødsel (nok en god grunn for bedre barselomsorg der), så jeg skjønner godt at mange heller vil gjøre det på denne måten. Og de som ønsker dette burde bli hørt og ikke overlatt til seg selv for en mye mer traumatisk opplevelse. Her burde man rett og slett få velge i de tilfeller det er mulig. 

Ufrivillig svangerskapsavbrudd er heller ikke en ren fysisk eller medisinsk tilstand. Det går minst like mye på psyken. Dette burde helsepersonellet ha kjennskap til og kunnskaper om. Mister man barn senere i svangerskapet eller tidlig i livet får man oppfølgning. Det finnes sorggrupper og flere ressurser. Mister man et barn i første eller andre trimester er det ingenting. Kun tilbud om en kort samtale med sosionom eller prest om du er heldig. Men sorgen kan ofte være like stor, og behovet for oppfølgning kan være like tilstede. Men her er du altså overlatt til deg selv. Noe å ta tak i kanskje?

Dette kunne jeg definitivt for første gang i mitt liv gått i 8. mars-tog for.

Ja til bedre og mer helhetlig kvinnehelse!

#kvinnehelse #svangerskap #graviditet #ufrivilligabort #fødsel #barsel #barselrevolusjon #frihettilåvelge #helhetlighelse #blisett #blihørt #omsorg #kvinnedagen