Butikkene bugner av hjerter, sjokolader og blomster. Forventningene stiger i de tusen hjem mens det her og der reklameres det for den store dagen. 14. februar. Selveste Valentine’s Day. Eller Valentinsdagen på godt norsk. En markering som er relativt ny i norsk skala, men som går langt tilbake i mange andre land. Og med risiko for å høres ut som en bitter, gammel kjerring; trenger vi egentlig denne dagen? For er det ikke egentlig et påskudd for butikkene å selge mer, og for restauranter til å få mer besøk?

Jeg må nesten komme med en innrømmelse. Jeg pleide å være ganske opptatt av denne dagen selv. Da jeg møtte mannen var jeg relativt amerikanisert, og hadde dradd med meg denne “tradisjonen” derfra. Han var ikke helt der. Vår første Valentinsdag ble relativt katastrofal. Vi hadde vært sammen i 6 måneder, jeg hadde nettopp flyttet fra Ålesund til Oslo for å bo sammen med ham, og han dro land og strand rundt på et jobbprosjekt. De første månedene av vårt samboerskap var vi mer fra hverandre enn sammen. Så også denne dagen. Jeg gikk likevel all in og puttet diverse omtenksomme gaver i bagen hans før han reiste bort den uken. I retur fikk jeg en dum MMS som han av alle ting hadde fått tilsendt av en kvinnelig kollega. Fullstendig krise! Til hans forsvar, han gjorde opp for seg da han kom hjem noen dager senere med sånn ca. 6 forskjellige bokser med smykker og armbånd. Kanskje litt overkill, men..

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

De påfølgende årene har vi i større eller mindre grad markert denne dagen. Det har blitt noen blomster, gaver, sjokolader og kort. Kanskje til og med en sjelden middagsdate. Vi har hatt barn alle de påfølgende Valentinsdagene, så det har på en måte begrenset seg litt. Og etterhvert har entusiasmen min for denne dagen dabbet av, og denne litt mer kyniske siden har tatt over. Selvfølgelig er det fint å markere kjærligheten. Sette av tid til hverandre. Overraske hverandre. Vise at man setter pris på hverandre. Men må man gjøre det akkurat denne dagen? Blir ikke det litt krampaktig? I dag elsker vi hverandre ekstra mye altså! I dag skal kjærligheten markeres, koste hva det koste vil! Og vi skal helst plastre det utover alle sosiale media også. Må jo vise hvor mye vi elsker hverandre på denne dagen, si.

Ikke misforstå meg. Dette er absolutt ikke ment som kritikk for dere som liker å markere Valentinsdagen. Jeg har jo gjort det selv. Og det kan absolutt være en fin anledning til å sette av tid til hverandre, både i nye og langvarige forhold. Men jeg trenger ikke gaver og middag ute bare fordi det er sånn som forventes denne dagen. Denne dagen da alle andre gjør det. Da er det faktisk mye bedre å bli overrasket på en helt vanlig hverdag. Helt ut av det blå. Og strengt tatt trenger man ikke å bruke penger på gaver heller. Det er ikke så mye romantikk i det. Mer materialisme kanskje. Da er det mye bedre med det kortet jeg fikk av mannen på morsdagen, hvor han skrev hvor mye jeg betydde for ham og barna. Det er fint det!

Nå har vi vel egentlig aldri vært et av disse klissete, romantiske parene heller. Det er ikke helt oss. Vi har ingen rørende frierihistorie for eksempel. Forlovelsen skjedde i en Cartier-butikk på et kjøpesenter i Dallas, da han enkelt og greit sa at hvis jeg ville ha den ringen vi tittet på så måtte jeg gifte meg med ham. Og jeg likte jo ringen.. Han får plusspoeng for at han spurte faren min (som han i tillegg nettopp hadde møtt) først. Det var litt ridderlig og romantisk. Og gift ble vi – med en ettåring og en nyfødt på slep. Med andre ord, ikke noe stort, romantisk bryllup heller. Men det funket for oss.

Jeg tror kanskje det romantiske høydepunktet i vårt forhold skjedde før vi i det hele tatt ble sammen. Da vi skulle på tur til Lisboa, og tåken lå tett over flyplassen i Ålesund. Da kjørte han ens ærend fra Oslo til Ålesund for å hente meg sånn at vi kom oss avgårde. Det var forøvrig lurt, siden den turen ble den virkelige starten på oss. Og det er nesten romantisk i seg selv, at han klarte å bryte ned de høye murene mine. Det var jammen ikke lett.

Her skulle det selvfølgelig vært et bilde av oss, men det finnes ingen bilder av oss sammen fra denne turen. Men mannen er fotografen, og det var her forholdet vårt utviklet seg fra vennskap til evighet. Du kan se det bak solbrillene mine..

Det mest romantiske jeg har gjort for ham skjedde faktisk den første, katastrofale Valentinsdagen. For en av de tingene jeg snek ned i bagen hans var et kort. Et helt spesielt kort. Jeg hadde nemlig kjøpt det syv år tidligere. Da var jeg veldig singel og trodde jeg kom til å være det for alltid. Jeg var rett og slett ferdig med kjærlighet. Men teksten på kortet var så fin, så jeg kjøpte det med et lite håp om at jeg en dag likevel ville ha noen i livet mitt som jeg følte sånn for, og som jeg da kunne gi det til. Teksten var enkel: “At the first sight of you I suddenly knew that you were my once in a lifetime”. Syv år gikk altså, og jeg ga det ikke til noen. Jeg vurderte det en gang, jeg gjorde det nesten, men endte med å gi vekk et annet kort den gangen. For jeg kunne ikke kaste det vekk så lenge det var en liten bit av usikkerhet. Og to år senere skjønte jeg hvorfor jeg ikke hadde gitt det bort før. For 6 måneder inne i forholdet til mannen min kunne jeg skrive at “dette kortet har ventet lenge på rett person” og vite uten et snev av usikkerhet at det var riktig å gi det til akkurat ham. At det var ham kortet hadde ventet på i alle disse årene. At det var til ham jeg kjøpte det, flere år før vi møttes.

Nei, jeg trenger ikke Valentinsdagen lenger. Jeg må ikke på død og liv ha ekstra oppmerksomhet akkurat den dagen. Ikke fordi jeg er bitter. Ikke fordi vi har vært sammen for lenge. Ikke fordi romantikken er død. Mer fordi jeg synes det blir påtatt og krampaktig om vi på død og liv skal markere akkurat denne dagen. Vi trenger ikke å legge igjen penger i butikkene for å vise eller vite at vi elsker hverandre heller. Det er de små tingene i hverdagen som teller. Tryggheten i å vite at det er oss. At vi har vært gjennom både solskinn og stormer sammen og fortsatt står støtt. At vi er sammen om alt. At vi alltid kommer hjem til hverandre. Det er å sitte i sofaen og se serier vi begge liker sammen. Kanskje til og med serier den ene ikke liker, bare fordi vi er sammen om det. Det er å lytte til mannen som forteller om Gullhår og de tre bjørnene til minstemann ved leggetid. Hans egen, fjollete versjon. Som gjerne går på repeat etter at grøten er spist, for da sovner mannen, mens minsten vekker ham gjentatte ganger og Gullhår prøvesitter stoler igjen og igjen. Hun kommer seg liksom aldri til soverommet. Da lytter jeg mens jeg humrer for meg selv, og hjertet banker litt ekstra hver gang. Hverdagen sammen og pappaen som mannen min er for barna våre, det er romantikk for meg. Og da er jo hver dag Valentinsdag!

#kjærlighet #romantikk #valentinsdag