hits

Mammalivet er ikke for pingler

Det har blitt sagt at livet ikke er for pyser, og ingen plass er dette mer tydelig enn i mammalivet. Dette er risikosport og virkelig ikke noe for sarte sjeler.

Det begynner allerede med den positive testen. Eller for mange til og med før det. Man har kanskje en lang prøvetid bak seg, med frykten om at man aldri skal bli gravid. At man skal ende opp barnløs med en haug katter istedenfor. Eller det kan være helt motsatt. Kanskje har man vært redd for nettopp dette, å bli gravid.

Så en dag står man der og ser på en pinne med urin og to streker. Kanskje den aller fineste pinnen i verden. Og den skumleste. For uansett om dette er det du ønsker aller høyest i verden, er det ikke fritt for at angsten setter seg likevel. Shit, hva har jeg gjort? Hvordan skal dette gå?

Man har heldigvis i de fleste tilfeller ni måneder å forberede seg på. Innimellom kortere, noen ganger litt lengre. Det kan være både fine måneder og slitsomme måneder. Og det er ikke fritt for at det også kan bli måneder med bekymring. Hvordan vil formen være? Kommer jeg til å bli kvalm? Kommer denne kvalmen aldri til å gi seg? Hva med bekkensmertene? Svangerskapskløen? Spiser jeg riktig eller feil? Kan det glasset med vin jeg drakk før jeg visste at jeg var gravid ha skadet barnet mitt? Er det i det hele tatt liv der inne? Er barnet mitt friskt? Vil fødselen gå bra?

Er du heldig blir dette de eneste bekymringene dine. Har du som meg opplevd å miste et eller flere barn under tidligere svangerskap, vil skuldrene være ekstra høye. Du vil leve litt fra dag til dag. Og er du så uheldig at du har mistet flere ganger, vil angsten nå nye høyder for hvert nytt svangerskap. Til slutt vil skuldrene være oppover ørene, og det meste av gleden over svangerskapet vil forsvinne. Det kommer jo ikke til å vare uansett..

Men så går ni måneder, og det er tid for fødsel. For det som har kommet inn må omsider også ut. Enten gjennom et hull som egentlig er alt for lite for det melonhodet som skal presses ut, eller så skal det tas ut snarveien gjennom et kutt i magen. Begge alternativene er egentlig helt hinsides. Og dette går vi kvinner gjennom helt frivillig. For ikke å snakke om smertene i forkant, da spesielt ved det første alternativet. Akkurat dette kan jeg en del om. Det sistnevnte har jeg heldigvis sluppet, siden jeg har en ikke helt irrasjonell angst for å bli kuttet i. Da tar jeg heller litt revning og sying. Og for å ikke skremme eventuelle førstegangsfødende som måtte lese dette fullstendig: det er helt sant som det sies. Selv om en fødsel er smertefull er det det absolutt største du vil oppleve. Det finnes ikke noe mer magisk enn å få den klissete, lille bylten opp på brystet for første gang! Gled deg!

Og oppi dette skal vi selvfølgelig ikke glemme de mødrene som ikke har gått gjennom fysiske svangerskap, men heller lange år med papirarbeid og venting før de endelig kan hente et etterlengtet barn. På ingen måte mindre mødre enn oss som har vært gjennom svangerskap og fødsel. Følelsene er de samme. 

Og når dette lille nurket som du har båret på de siste månedene omsider er ute i verden, det er da det virkelige mammalivet tar til. Det er da du virkelig blir redd for både det ene og det andre, ting du aldri har tenkt på før. Det er derfra bekymringene tar over livet. Det er nå tårene for resten av livet vil sitte ekstra løst. Det er nå verden med ett blir fullt av potensielle farer. Skal jeg ha ansvaret for dette, lille mennesket? Hvordan i alle dager skal jeg klare dette? Dette var spørsmålene jeg stilte meg selv da førstemann ble født for 12 år siden. Nå har jeg omsider svaret. Du klamrer deg rett og slett fast så godt du kan og håper at du ikke blir kastet av berg- og dalbanen i de krappeste svingene.

For mammalivet er krevende. Det er fullt av søvnløshet og ofte irrasjonelle bekymringer. Utvikler barnet mitt seg som det skal? Spiser det som det skal? Burde det ikke ha lært å gå nå?

Permisjonstiden går fort, og barnet vokser enda fortere. Alt for fort. Du vil gjerne bremse tiden litt, men det går ikke. Og vips, skal barnet leveres i barnehagen. Plutselig skal noen andre ha omsorgen for barnet ditt hele dagen. Og det åpner selvfølgelig en hel kanne med nye bekymringer. Vil barnet trives? Har barnet mitt det bra nå? Gråter barnet mitt? Får det trøst? Får det oppmerksomhet. Utvikler det seg som de andre barna? Har barnet mitt noen å leke med? Sånn av erfaring, så tror jeg kanskje barnehagestart kan være mer traumatisk for mammahjertet enn for barnet selv.

Og så har vi sykdom. Du kommer ikke utenom sykdom, spesielt ikke i barnehagen. Og det tar på mammahjertet. Bekymringene kan gå i taket. Og hvis du trodde fødselen var vond, vent til den dagen barnet er helt utrøstelig. Vent til den dagen det slår seg for første gang, eller er skikkelig sykt for første gang. Eller første gang et lite barnehjerte brister. Det er vondt det!

På et eller annet tidspunkt kommer gjerne temaet om søsken opp. Veldig ofte ønsker foreldre å øke livets bekymringer (og gleder) med å få et barn til. For det er jo fint å vokse opp med søsken! Bare så det er sagt, så er det helt greit å vokse opp som enebarn også altså. Det gjorde jeg, og det ble menneske av meg også. Men uansett, mange får flere barn, og da kommer det som nevnt også nye bekymringer. Hvordan vil kommende storesøsken reagere? Hvordan skal vi takle livet med enda et barn? Kommer jeg til å elske det nye barnet like høyt som det jeg allerede har? Er det i det hele tatt mulig? Går du og kjenner på disse følelsene så kan du bare roe deg helt ned. Det går bra! Storesøsken takler det, selv om det kanskje kan bli litt sjalusi i starten. Det går seg til! Og det nye barnet faller fort naturlig på plass i familien. Og det fineste av alt, mammahjertet har en egen evne til å vokse, så det er like mye plass til alle sammen!

Så kommer du deg gjennom barnehagetid og familieforøkelse. Du lærer og vokser med barnet ditt. Innimellom tror du at du har kontroll, men plutselig kommer en ny krapp sving. Første skoledag er en sånn. To ganger har jeg stått der og sett på mine små barn med alt for store sekker. To ganger har jeg med tårer i øynene sluppet taket i små barnehender og sett dem gå mer eller mindre usikre bort til en rektor som hilser velkommen til et helt nytt liv. Jeg kan ikke engang tenke på sangen "Første dag i første klasse" uten å kjenne på de samme følelsene som jeg sto med da. Stolthet, glede, forvirring (ble ikke barnet mitt nettopp født?), bekymring og lett angst. For hvis du tror det blir lettere når barnet kommer i skolealder så må jeg dessverre skuffe deg. Igjen vil bekymringene (og arbeidsmengden) nå nye høyder. Hvordan klarer barnet seg faglig? Sosialt? Blir barnet mitt mobbet? Eller mobber det noen? Er barnet mitt godt likt eller blir det kanskje utestengt? Trives barnet mitt, eller mistrives det? Jeg skal love deg at det er lite som gjør så vondt for et mammahjerte som et barn som er lei seg fordi det føler seg utestengt eller utenfor. For mammahjertet ønsker kun det beste for barnet sitt. Og det vil gå gjennom ild og vann for å se barnet sitt lykkelig.

Det aner meg at bekymringene ikke blir mindre når barna kommer i tenårene heller. Med skolepress, sosialt press og alt annet som det fører med seg. Barna skal prøve og feile, og mammahjertet skal se på. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt til akkurat det. De skal finne sin plass i livet. Sin studieretning, sin utdanning. Sin plass sosialt. Og i kjærlighet. Hjerter skal bli knust, og mamma skal om hun får lov trøste så godt hun kan.

Og før du vet ordet av det er de voksne og ute av redet. De har sine egne liv, får kanskje sine egne familier. Men mammahjertet slutter likevel aldri å bekymre seg. Det tror jeg min egen mamma kan skrive under på. For alt mammahjertet vil er at barna skal ha det bra, og det mammahjertet frykter mest er selvfølgelig at barna har det dårlig. Eller at noe fælt skal skje. Og jo eldre barna blir, jo mindre kontroll har mammahjertet.

Og det er derfor mammahjertet aldri slipper taket. Aldri gir opp. Alltid ofrer. Derfor mammahjertet lar barna få den siste sjokoladebiten selv om hun egentlig har lyst på den selv. Det er derfor mammahjertet tåler det meste, fra gulp på penklærne til sinte utbrudd fra barn som ønsker deg langt pokker i vold.

Mamma tørker neser og rumper. Mamma tørker blod, spy og tårer. Mamma ønsker seg alenetid, men savner barna med en gang de ikke er der. Mamma blir så sliten at hun gråter, men fortsetter å jobbe gjennom tårene. Mamma jobber dobbelt eller til og med trippelt. Mamma ordner og organiserer. Mamma husker (nesten) alt. Mamma er limet i familien. Mamma føler seg likevel ofte utilstrekkelig.

Mammalivet er ikke for pyser. Mammalivet er tøft og fullt av uventede utfordringer. Mammalivet er fullt av dårlig samvittighet og usikkerhet. Men det er også fullt av stolthet og glede, og øyeblikk som veier opp for hver eneste smerte og tåre. Det er fullt av myke klemmer og barnelatter. Det er fullt av barnetegninger og kjærlighetserklæringer. Det er den viktigste, den vanskeligste og den beste jobben du noen gang vil ha. Å være et barns verden og trygghet gjennom oppveksten er livets største gave. MAMMA er betingelsesløs og evig kjærlighet. Å bli kalt MAMMA - det er den største lykke du noen gang vil oppleve!

Det vakreste smykket du noen gang vil ha rundt halsen din er armene til barna dine.

 

Gratulerer med morsdagen til alle slitne, tøffe, modige og fantastiske  mødre der ute! Mest av alt til min egen mamma som alltid har vært der, samme hvor vanskelig det måtte ha vært. Som har vært min rollemodell og formet meg til den mammaen jeg selv er. Tusen takk!

#mammalivet #mammahjertet #familie #barn #mamma #morsdag

10 kommentarer

Jernbanefrua..

11.02.2018 kl.11:26

Så herlig innlegg :-)) Nyt søndagen :-)

Fotokjerring

11.02.2018 kl.11:38

Jernbanefrua..: Tusen takk! Ha en herlig søndag i snøen du også! :-)

Carine

11.02.2018 kl.14:02

For en fantastisk flott tekst og perfekt beskrevet:))

Fotokjerring

11.02.2018 kl.14:28

Carine: Tusen takk! Ha en flott søndag!

Muhammad Saddique

12.02.2018 kl.09:19

Hei,

Jeg er helt enig med deg.

Fotokjerring

12.02.2018 kl.12:14

Muhammad Saddique: Tusen takk!

12.02.2018 kl.09:20

Jeg er helt enig med deg.

Fotokjerring

12.02.2018 kl.12:15

Anonym: Tusen takk!

I r l i n

12.02.2018 kl.09:39

så bra innlegg! helt enig! DU er rå!

Fotokjerring

12.02.2018 kl.12:15

I r l i n: Tusen takk! :-)

Skriv en ny kommentar

Fotokjerring

Fotokjerring

41, Asker

Mamma til tre, hobbyskribent og amatørfotograf. Skriver ærlig om det som opptar meg, som hverdagsliv, meninger, tanker, følelser, reiser og mye mer. Noen ganger med humor, andre ganger alvor. Kontakt: fotokjerring@gmail.com

Blogglisten

Kategorier

Arkiv