De fleste av oss har nok vært borti dem. Har eller har hatt dem i livet sitt. Jeg kaller dem giftige mennesker. Sånne som kun ser seg selv og ikke unner andre store biten, om noe i det hele tatt. Sånne som må ha all oppmerksomheten og ikke unner andre et gram suksess. Sånne som alltid vet bedre, kan bedre, gjør bedre. Sånne som uansett hva du gjør får deg til å føle deg utilstrekkelig og liten. Underdanig. Sånne som suger energien ut av deg for å fremstå som fabelaktige selv, uten at de nødvendigvis er det. Sånne som får deg til å føle deg ubetydelig og brukt. Sånne som knekker deg bit for bit.
Og så unnskylder du dem. Svelger kameler gang på gang. Du tenker at oppførselen er et resultat av å ikke ha det bra selv. Et behov for å hevde seg fordi baksiden av glansbildet egentlig er noe helt annet. Kanskje er de egentlig usikre. Kanskje er det til og med misunnelse som ligger til grunn (for i mitt tilfelle; hvem er ikke misunnelig på en arbeidsledig, kvapsete, nevrotisk og sliten trebarnsmor med dårlig selvtillit?). Man håper at det vil bli bedre etterhvert, at noe skal endre seg.
Men så gjør det ikke det. Gang på gang skjer det samme. Gang på gang sitter du igjen og føler deg dårlig. Hvor lenge skal man egentlig la seg behandle sånn? Hvor lenge skal man beholde sånne mennesker i livet sitt?
Jeg har aldri vært et menneske som hevder meg. Jeg holder meg helst i bakgrunnen. Jeg er stille og observerer mer enn jeg snakker. Det tar som oftest tid før jeg åpner meg. Jeg må stole på deg først. Men tro meg, jeg er i aller høyeste grad et menneske som bryr seg om hvordan andre har det og hvordan jeg får andre til å føle seg. Jeg har ikke mange nære venner, men de har til gjengjeld vært der i årevis, noen helt siden barndommen. Dette er selvfølgelig noen av de beste menneskene jeg vet om! Mennesker som har vært der gjennom nedturer og oppturer, og som til min store glede og ydmykhet fortsatt er der. Mennesker jeg føler meg trygg på. Mennesker jeg setter utrolig pris på selv om livet gjør at vi sjelden ses. Mennesker jeg håper vil være der for alltid. Mennesker som jeg alltid vil være der for om de skulle trenge meg.
Men noen ganger har jeg åpnet meg for feil mennesker, og angret for at jeg har sluppet dem inn. Det betaler jeg for enda. For det er ikke bare bare å fjerne dem igjen. Så da svelger man disse berømte kamelene. Man lar dem holde på med showet sitt og føler seg bitteliten selv. For sånn er det jo. Jeg er jo ingenting. Jeg kan ingenting. Jeg utretter ingenting. Jeg er ikke verdt noenting. Jeg er mindreverdig og bare heldig som får puste inn den samme luften som disse menneskene. At de gidder å beære meg med sitt nærvær innimellom.
Men til slutt kommer man til et punkt da det er nok. Når man ikke lenger ønsker eller klarer å kaste bort mer tid og energi på sånt tull og falskhet. Energien trengs uansett til andre ting.
Du orker ikke mer av den følelsen, du trenger ikke disse giftige menneskene. Du lurer på hvorfor du har kastet bort så mye energi på å få dårlige mennesker til å se deg, like deg og anerkjenne deg når det finnes så mange gode mennesker der ute. Så du slipper taket, du slutter å prøve. Det er ikke verdt det. De er ikke verdt det. Du fjerner deg så godt det lar seg gjøre. Noen ganger er det dessverre umulig å fjerne seg helt, men da holder man i alle fall avstand så godt man kan. Livet er for kort for denne negativiteten. Om du har et sånt giftig menneske i livet ditt, et sånt som kjører fullstendig over deg som en dampveivals, er du sannsynligvis innerst inne et mye bedre menneske enn dem.
Jeg har endret meg de siste månedene. Jeg vil ikke lenger kaste vekk tid på å føle meg sånn:
Jeg vil heller bruke energi og tid av livet mitt på mennesker som får meg til å føle meg sånn:
Som sagt; livet er for kort!
Omgi deg med de menneskene som får deg til å føle deg bra! De som er ekte! Lukk øynene for negativitet og falskhet. Og må du være rundt et sånt menneske, så pust med magen, tell til ti, smil og svar ja og ha. Lukk ørene litt om du må. Og ikke la selvhevdelsen og oppførselen ellers gå inn på deg. Du er bedre enn det, og fortjener bedre enn det!
«You could give some people a drop of water, and they’d still appreciate you. You could give other people the entire ocean, and they’d still take you for granted.»
– Yasmin Mogahed
#giftigemennesker #falskhet #overfladiskhet #selvopptatthet #letitgo #gifaen
veldig sterkt, godt og emosjonelt bra skrevet. du er en ordkunstner og et talent innenfor skriving. jeg blir virkelig inspirert
Kan du vær så snill ta en tur innom min blogg? Legge igjen en kommentar?
Joachim Hovland Vik: Tusen takk!
Så enige med deg, livet er altfor kort til å bry seg med sånne mennesker. Så flott at du går videre og kutter de ut. Ønsker deg masse glede og posivitet i livet videre 🙂 klem
Denne traff meg, mest fordi det er så gjenkjennelig. Det er først nå i det siste, etter fylte førr, at jeg har klart å vende ryggen til enkelte. Det kjennes godt når nor til slutt bare preller av, ting som før stakk dypt og gjorde vondt. Noen mennesker er rett og slett ikke verdt det, og nei, det er ingen grunn til å forvente noen forandring heller.
Ønsker deg en nydelig søndag, aller helst sammen med noen som gjør deg godt!
Klem.
ingun: Tusen takk! En klem sendes til deg også!
Janne: Man må kanskje bli «voksen» før man klarer å gjøre noe med det.
Håper du også har hatt en flott søndag, min har blitt brukt sammen med de fineste jeg vet (familien selvfølgelig).
Klem til deg
Utrolig fin blogg jeg har fulgt ganske lenge nå. Ta gjerne titt innom min blogg og les om mine skrekkopplevelser
linnsteen: Tusen takk! Så hyggelig at du følger meg! Skal ta meg en titt på bloggen din også. 🙂 Ha en fin helg!