Det slitne mammahjertet

Januar er en rar måned. En «meh-måned». Den rommer både gleder og sorger, veldig hånd i hånd. Januar er den måneden vi ble foreldre for første gang for utrolige 12 år siden. Det er måneden vi feirer dagen til begge gutta våre, siden minstens bursdag faller midt oppi jula. Og denne dobbeltfeiringen er slettes ikke noen selvfølge. Januar er også måneden da vi i år skulle ha feiret en 7-årsdag. En bursdag som isteden hvert år blir markert ved en grav. Og det er måneden da en liten jente for 7 år siden kom stille til verden lenge før hun skulle. Våre to første, store tap.

I år fikk vi ikke kommet oss til gravstedet for å markere denne dagen. Isteden ble det to turer til legevakten med minsten og bøttevis av bekymringer. Mammahjertet har dårlig samvittighet for at graven ble stående i mørke på mandag. Men kanskje er det likevel tanken som teller? Hun er med meg hver dag, akkurat som de andre. Man fylles bare av så mange irrasjonelle tanker i sånne situasjoner.

Januar har også både i fjor og i år vært preget av sykdom. Sånn er det vel med vinter og barnehagebarn. Nå har vi vært heldige de siste månedene, og minstemann har vært svært lite syk etter lungebetennelsen i fjor. Da får han selvfølgelig alt når han først blir syk isteden. I alle fall virket det sånn. Det har vært mye engstelse i mammahjertet de siste dagene. Nå har det heldigvis løsnet litt. Vi har fått noen svar. Og de er absolutt til å leve med.

Og nå går det mye bedre enn forventet. For vi forventet noen dagers sykehusopphold som sist. Vi regnet med at gutten som ikke hadde spist eller drukket på flere dager trengte både intravenøs næring og antibiotika. Jeg forberedte meg på noen netter med senga for meg selv. Jeg vasket ned huset og flere maskiner med klær som en slags terapi. Dette gjør jeg alltid om noe uforutsett og vanskelig skjer. For mens jeg holder på føles det ikke så tomt, og jeg kjenner ikke på de vonde følelsene som dukker opp med en gang jeg setter meg ned. Psykologer der ute, værsågod og dykk inn i mitt kompliserte hode. Og jeg var ikke før ferdig med alt dette før mannen ringte. Prøvesvarene var tilbake og behandlingen kunne starte. Og den trengte ikke å være intravenøs. Dermed kunne de rett og slett komme hjem igjen. Poden var ikke helt fornøyd med det, og ville gjerne bli der og slappe av i noen dager. For han husker fortsatt godt hvor fint han hadde det på sykehuset sist. Eget rom, egen TV og fri tilgang til mat, filmer og førsteklasses oppvartning. Han tok det visst som det rene hotelloppholdet. Så til barneavdelingen på Drammen sykehus; dere gjør åpenbart noe rett!

Men så var det ganske OK å komme hjem igjen også. Den ellers så småspiste gutten trykte i seg seks pizzastykker før han sov i over 12 timer. Åpenbart sårt tiltrengt begge deler.

Jeg fikk altså ikke sengen for meg selv. Isteden lå det en sjøstjerne på tvers i midten og roterte, med armer og bein overalt. Men det var helt greit! Og det skal han ha, selv om han egentlig er ganske syk er den lille gutten vår en hardhaus. For han gir ikke det store inntrykket av sykdom. Der andre hadde lagt rett ut og klynket (i alle fall jeg) er han i full vigør. Mulig dette også gjør det vanskeligere å stille diagnose på ham. Jeg mistenkte i alle fall ikke noe av det som faktisk er problemet.

Nå som behandlingen er i gang, regner jeg med at han snart er 100% igjen. Og mammahjertet kan slappe av bittelitt. Aldri helt, men litt. Og da går luften ut av mammaen. Og hun blir liggende på sofaen og se på dette.

Huset er rotete igjen. Leker ligger strødd igjen. Det er lyd og liv igjen. Og jeg vil egentlig helst slå den av der jeg ligger. Men se på disse to da. En lillebror som leker med en storebror som er overlykkelig for å ha ham hjemme. Priceless!

Jeg slapper altså ikke helt av. Mamma-angsten sitter på den ene skulderen og hvisker meg i øret. Jeg pakker ikke ut sykehusbagen helt enda. Bare sånn i tilfelle. Mammalivet er definitivt ikke for pingler!

Men jeg håper februar vil bli litt lysere og litt friskere. Jeg er fint ferdig med januar og hilser deg hjertelig velkommen! Og kanskje får vi oss snart på gravstedet for å tenne det lyset også. Bedre sent enn aldri!

#familie #barn #sykdom #mamnalivet #mammahjertet #mammaangst #farveljanuar #heifebruar

4 kommentarer
    1. Det var utrolig trist å lese at du mistet datteren din. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være.
      Jeg håper februar blir en bedre måned for deg og din familie <3 Vi går ihvertfall mot lysere tider

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg