«Jeg står i vinduet og ser den fullpakkede bilen kjøre avgårde. I baksetet sitter datteren min glad og forventningsfull, klar for en helg på fjellet. Jeg derimot kjenner allerede klumpen i halsen og savnet i hjertet.»
Er det mulig å være så teit? For jeg føler meg sånn passe dum. Jenta er 10 år. Hun er sammen med tante, onkel og kusiner. Det er ikke første gangen hun er på tur uten meg eller oss. Jeg vet at hun er trygg og at hun kommer til å ha det kjempefint. Og hun er hjemme igjen allerede på søndag. Det er ikke snakk om noen lang Kinareise.
Likevel river denne separasjonsangsten i meg. Eller er det kanskje bare angst?
Hønemoren i meg har lyst til å holde ungene nært hele tiden. Men det går naturlig nok ikke. De vokser og blir eldre. Jeg må la dem få friere tøyler, la dem få utfolde seg og etterhvert la dem gå. Det er sant som det sies, at man bare har dem til låns. De blir mer og mer uavhengige. Snart er de tenåringer med alt det medfølger av bekymringer for en nevrotisk mor. De skal lære å kjøre bil, og det er fali det! Og hvordan jeg skal komme meg gjennom det den dagen de flytter ut er for meg et mysterium. Skal det virkelig komme en dag da de ikke trenger meg lenger?
Visst ønsker jeg dem langt pokker i vold innimellom. La meg være i fred! Gi meg alenetid! Men innerst inne trenger jeg dem, kanskje mer enn de trenger meg. Og det blir så tomt med en gang en av dem er borte. Det føles så feil.
Og tilbake til angsten. Alle foreldre har den, angsten for at noe skal skje med de mest dyrebare og umistelige man har. Etter opplevelsene våre de siste årene har denne angsten blitt forsterket sånn ca. 100 ganger hos meg. Spesielt når jeg som nå ikke har kontroll. Datteren min er tre timer unna. Hun er absolutt i trygge hender, det tviler jeg ikke et sekund på. Men angsten ligger der og gnager. Hva om det skjer noe på veien? Hva om hun skader seg der oppe på fjellet? Brekker foten på skitur eller aker inn i et tre. Tanken gjør fysisk vondt. Det vrenger seg i meg. Akkurat som det gjør når jeg tenker på å sende eldstemann på leirskole. Eller når de er på svømming eller andre potensielle «farlige» ting. Jeg er rett og slett unaturlig redd for at noe skal skje med barna våre. Lettere hysterisk. Jeg tror ikke jeg hadde taklet det. Styrken min er oppbrukt. Jeg kan ikke gå gjennom mer og har absolutt ikke fler å miste. Denne angsten er nok den sterkeste ettervirkningen etter de ufødte barna vi har mistet.
For jeg burde gledet meg over denne helgen. Egentlig passet det perfekt med et barn mindre i hjemmet akkurat nå, siden kroppen min kjemper en hard kamp mot forkjølelse og kranglende bihuler. På den andre siden så oppholder datteren vår seg som oftest enten ute eller på rommet likevel, så det følger ikke akkurat mye mas med henne. Og selvfølgelig gleder jeg meg på hennes vegne. Hun synes dette er stas! Hun elsker turer og overnattinger og jeg mistenker henne litt for å like alle andre familier bedre enn oss. Neida. Eller kanskje..
Men jeg klarer overhode ikke å glede meg over at hun ikke er her. Det er stille. Det er tomt. Å, som jeg hater å se rommet hennes mørkt og tomt! Hun skal jo være der! Jeg savner nattaklemmene. Jeg savner smilet og latteren. Humørsvingningene dog – not so much..
Det jeg gleder meg til er at hun skal komme hjem og fylle huset med det ekstra livet som bare hun kan fylle det med. Frem til det må jeg bare leve med denne kloen som har tatt tak om hjertet mitt. For jeg vet at det er patetisk og irrasjonelt. Jeg vet at jeg må la henne leve. Jeg vet at barna må få prøve og feile, teste grenser og prøve å fly med sine egne vinger. Og jeg kan bare håpe at de fortsatt vil komme tilbake til mor i redet i mange år til.
Jenta mi! Det føles feil å dekke det vakre ansiktet hennes med «solbriller», men sånn får det bare være. Bare så det er sagt; det er ikke noe galt med ansiktet hennes, jeg vil bare ikke plastre det over hele nettet.
#hverdagsliv #kaosfamilien #familie #barn #mammalivet #mammahjertet #separasjonsangst