Luke 24 – den beste julen

Endelig har vi kommet til siste luke, både i sjokoladekalendere, pakkekalendere og denne bloggkalenderen. Endelig er dagen her! Det er jul!

Og jul for meg vil aldri bli det samme etter den julen vi hadde i 2013. Den julen familien gikk fra fire til fem. Den julen vi fikk et helt nytt, lite menneske i julegave. Dette ble jo dokumentert i luke 20, men jeg er ikke helt ferdig. Til det var opplevelsen for spesiell. For etter fødselen fikk vi jo et opphold på nyfødtintensiven. Det ble en helt annerledes juleoppladning. Det er vanskelig å beskrive de lange dagene som ble tilbragt vandrende i skytteltrafikk mellom barsel og etterhvert pasienthotellet og nyfødtintensiven. Den rare atmosfæren. Usikkerheten. Vakumet i hodet. Jeg og lillemann der, på hver vår avdeling og resten av familien hjemme. Det var ikke sånn vi så for oss de siste dagene før jul. Det var kaos, men også et lykkelig kaos. Vi hadde fått mirakelet vårt. Og stolte storesøsken fikk såvidt hilse på ham dagen etter fødselen. En rar men stor lykkefølelse.

Glede og savn om hverandre.

Lille mannen. Helt ny og ikke helt i form. Her ved siden av en iPhone 4 for å vise hvor liten han var.

Dagene gikk mye i venting. Fikk vi komme hjem til jul? Det var oppturer og nedturer. Dere skal nok hjem til jul! Nei, der var gulsotten gitt, det blir nok ingen julefeiring hjemme på dere i år. Der og da veldig tungt, men en stor bagatell i forhold til spørsmålene som svirret i hodene til mange andre foreldre vi møtte disse dagene.

Spesielt et par satte seg i hukommelsen vår. Vi traff dem i heisen på pasienthotellet sent på kvelden lillejulaften. Vi var nedslåtte fordi håpet om å komme hjem til jul hadde fått seg en seriøs knekk. Jeg hadde fått utdelt koffert med elektronisk brystpumpe og forberedte meg på en jul og romjul vandrende mellom rommet mitt og nyfødtintensiven. De var erfarne, hadde allerede vært der noen uker, og skjønte straks ståa da vi ble stående i heisen sammen. Så vi slo av en prat i gangen. Og historien deres rørte både meg og mannen dypt inn i sjelen. Deres lille jente lå på et av rommene lengst inne i gangen, der de aller sykeste lå. Helt motsatt ende av der vår lillemann var. Hun var bitteliten, og født rett over grensen for når man prøver å redde for tidlig fødte. Egentlig skulle hun ha kommet i mars året etter. De var tydelig slitne, men så ufattelig sterke. Jeg gikk rett inn på rommet og gråt etter dette møtet. Gråt over min egen dumskap, som var så opprørt bare fordi jeg måtte være på sykehuset over julen. Og jeg gråt for dem, som ikke visste om de ville få med seg datteren sin hjem i det hele tatt. Vi møttes i gangene noen få ganger til, men vi ble ikke på sykehuset så mye lenger, selv om det føltes som en evighet. Til tross for dette klarte jeg ikke å glemme akkurat disse menneskene. Jeg lurte så veldig på hvordan det gikk. Frem til for to år siden da jeg så en norsk dokumentarserie på TV. Plutselig var de der! På TVen min, rett før jul. Og det hadde gått over alt forventning med den lille jenta deres. Jeg får faktisk gåsehud bare jeg skriver dette. Jeg har sannsynligvis aldri blitt så glad for egentlig ukjente mennesker før. Fortsatt går tankene mine hver lillejulaften til dem og dette møtet.

Vi forberedte oss altså på en jul på sykehuset. Jeg hadde muligheten for noen timers permisjon på ettermiddag/kveld, men lillemann måtte nok bli. Det var rart og det var vondt, og jeg våknet slettes ikke til noen god følelse alene på pasienthotellet denne julaftens morgen. Langt fra de to andre barna som akkurat da åpnet de siste kalendergavene. Og også et godt stykke unna det nyeste, lille tilskuddet. Det var tungt å ta veien over på intensiven denne dagen, tårene satt løst. En salig blanding av barseltårer, lykkelige tårer og triste tårer. Det var rørende å komme inn på rommet der og finne et bittelite hjemmestrikket sett med ullteppe, lue, votter og sokker. En julegave fra Amandaprosjektet. For et fantastisk tiltak for de bittesmå. Og sykehuset fulgte på med julegaver til de to største barna våre. Det rørte dypt i mammahjertet. Enda mer rørende var det da et kor kom vandrende gjennom gangene og sang vakre julesanger mens jeg satt der med dette bittelille nurket vårt i armene. Følelsene satt i kroppen denne dagen.

Julaften formiddag på nyfødtintensiven.

Så var det tid for den daglige legevisitten. Og så kom julemirakelet! For stikk motsatt av det som hadde blitt sagt kvelden før, kom legen etter en kort diskusjon med sykepleierne inn og sa de magiske ordene: “Ja, hvis verdiene på prøvene hans er fine nå så kan dere vel bare reise hjem og feire jul da!” Hva??? Alle sammen??? Tårer og snørr rant i strie strømmer da jeg forsto hva han sa. Skulle vi virkelig kanskje få dra hjem likevel? Det ble et par nervepirrende og kaotiske timer før vi fikk telefon fra avdelingen mens vi satt i kantinen og spiste litt julelunsj. “Nå kan dere bare komme og hente lillemann!” Vi styrtet opp, hentet minsten og panikkpakket hotellrommet før vi regelrett flyktet ut av sykehuset. Endelig fri, og vi skulle hjem til jul!

Og utrolig nok, som tatt ut av en film, akkurat da vi stoppet utenfor huset vårt begynte kirkeklokkene å ringe jula inn. Og der rant tårene igjen. Det var helt magisk, rett og slett. Jeg nevnte vel julemirakel?

Den største gaven er på plass!

Det ble en ytterst annerledes julaften. Den skulle praktisk nok feires hos svigersøster med familie rett oppi gata, så etter å ha tatt imot oss kunne barna og mamma som hadde kommet på besøk gå opp dit og spise julemiddag mens vi pakket inn det siste av julegaver og desinfiserte flasker og smokker her hjemme. Vi kom oss etterhvert opp til resten av familien og fikk i oss litt kald julemat under gaveutdelingen. Tidenes mest kaotiske julaften, men også den aller beste!

Stolt storebror.

Dagene som fulgte var like kaotiske, med et par returer til sykehuset for sjekk av både lillemann og meg, ammeproblemer, lite søvn og fortsatt svangerskapsforgiftning hos meg. Men det var også tid for å bli kjent med lillebror, venne oss til å være en familie på fem og den aller første trilleturen rundt i nabolaget.

Omsorgsfull storesøster.

Denne julaften og julen er det rett og slett umulig å toppe. De påfølgende har vært mye mer tradisjonelle. Og det er jo også fint. Nå sitter jeg her omringet av tre barn. Tre ekstra glade og gira barn som kom ned på stua til smulespor etter julenissen som tydeligvis likte julekakene og melken vår, pakker under treet og julehefter og godteri i julestrømpene. Roen har senket seg, pappaen har endelig fri og julefrokosten er på gang. I dag er det eneste på programmet en tur til gravstedet for å tenne lys for våre små engler, før det braker løs med julemiddag og gaver hos svigerforeldrene mine i ettermiddag. Og selvfølgelig, mellom der blir det jo en reise til julestjernen, noen nøtter til Askepott og Disney-jul. Akkurat som det skal være!

Jeg skulle ønske alle fikk en sånn jul. Sånn er realiteten dessverre ikke. Noen sitter alene, noen har nettopp mistet en nær og kjær, noen har ikke råd til å feire jul. Listen er lang. Men jeg håper at alle der ute, uansett situasjon, får i alle fall et bittelite øyeblikk av julefred og julelykke. Og kanskje et lite julemirakel også.

Fra meg til dere som har hatt tålmodighet til å lese denne bloggkalenderen – og til dere som ikke har giddet:

GOD JUL!

#jul #julekalender #bloggkalender #julaften #julemirakel #god jul

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg