Før siste rest av tirsdagens Halloweengodteri er spist opp er julen på full fart inn. Mange butikker hadde juleutstillingen og juleproduktene fremme allerede tidlig i oktober. Nå har vi såvidt bikket november og julen er overalt. Til og med julemarkeder er i full sving allerede. Det blir litt overdose når man er lei av julen allerede før desember har kommet. Kanskje burde vi “stjele” nok en amerikansk tradisjon og få Thanksgiving inn på det norske markedet. Det kunne være forfriskende med litt kalkunpynt mellom gresskar og julenisser.

Jeg er kanskje en sær, gammel kjerring. Ikke bare kanskje heller forresten. Og nå skal jeg si noe som besteforeldrene mine i sin tid sa til meg, og som ofte fikk dem til å virke eldre enn de var. Nå er det visst min tur. For; da jeg var ung – da var alt så mye bedre. Da var jul ordentlig jul. Og den var forbeholdt til desember.

Jeg husker enda forventningen når vi nærmet oss 1. desember eller 1. søndag i advent. Første søndag i advent forvandlet byen min seg, plutselig var det snorkende nisser i butikkvinduer, lysende nisseskilt på husvegger (den henger der forøvrig fortsatt hver jul og varmer hjertet mitt), julevinduer og julelys her og der og selvfølgelig julegrantenning i sentrum.

Kanskje husker jeg dette litt feil, kanskje juleromantiserer jeg det for mye. Men det er ikke tvil om at opptakten til jul og til dels også selve julen har forandret seg siden jeg var barn. Og jeg liker det ikke. Det blir for mye. Det har blitt for materielt.

Ta adventskalenderen for eksempel. Det meste av barndommen min var jeg mer enn fornøyd med en kalender med små plastfigurer eller en sjokoladekalender. I dag er det pakkekalenderen som gjelder. Barn forventer nesten en pakke hver dag frem til julaften. Det er mange mødre som i disse dager går hvileløse rundt i diverse butikker på jakt etter 24, 48, 72 eller for de ekstra modige enda flere ting som kan panikkinnpakkes kvelden før 1. desember. Og det skal helst være gjennomtenkt, individuelt tilpasset og selvfølgelig pakkes og danderes så pent som mulig. Jeg er dessverre en av disse mødrene. 72 pakker. Det er mye det. Det er et helvete. Takk og lov for kalenderposer fra Nille og vareutvalget til Søstrene Grene. Jeg prøver å gjøre det så billig og enkelt som mulig, og håper barna likevel vil glede seg over innholdet i posen hver morgen. Nå jubler de ikke akkurat over et par sokker eller en truse, men noen dager er det greit å pakke inn noe de likevel trenger. Og kanskje hadde de uansett vært vel så fornøyd med en sjokoladekalender? 

Men det er dette presset da. Kjøpe, kjøpe, kjøpe. For skal det ikke helst være flotte kalendergaver og enda flottere og dyrere julegaver? Og opptakten til jul skal gjerne være konsertopplevelser, teater, julefilmer og julemusikk. Det skal koses til det tyter ut av øra. Det skal pyntes så fint og så flott, og julebaksten skal være spektakulær. Den ene sorten etter den andre. Jeg blir stresset og kvalm av hele greia. Jeg som en gang var den mest julete av dem alle, ender opp med å grue meg til jul.

For jeg er ikke en sånn perfekt mamma som har alt på stell. Pakkekalenderen er et sånt eksempel. Og pynting av hus til jul. Vel, jeg pynter selvfølgelig til jul. Henger opp julegardiner og drar ned esker med pynt fra loftet. Men noe utstillingshjem får jeg aldri. Ikke vasker jeg ned skap, tak og vegger heller. Det får holde at hybelkaninene holder seg under sofaen og at det lukter rent.

Og baking. Huff. Jeg baker. På trass. Fordi mammaer skal jo bake til jul. Ferdig pepperkakedeig er genialt. Dekorering gidder jeg ikke, det får barna ta seg av. Det samme med julemenn, skal de males må barna gjøre det. Jeg finner de enkleste oppskriftene og lager det mest lettvinte julegodteriet. Er jeg heldig blir det 7 sorter. Og det blir overflod. Noen måneder senere går innholdet av kakeboksene i søpla..

Og så kommer selve julaften. Alt skal være på stell. Og pakkeberget under juletreet. Skrekk og gru. Er dette hva julen handler om? Gaver? Joda, det var vel høydepunktet for meg også som barn. Spenningen over hva som skjulte seg under alt det fargerike papiret. Men vet dere hva som betydde vel så mye på min barndoms julaftener? Hva som sitter klarest igjen i hukommelsen min? Det var ikke hva jeg fikk. Det var å være med farmoren min som leste for beboerne på et av hjembyens gamlehjem på formiddagen. Og det var å være med pappa på gravstedet for å tenne lys før julemiddagen. Det var julestemning det. Jeg husker enda så godt følelsen jeg pleide å få på gravstedet. Når jeg tittet utover og så havet av levende lys i mørket, lys som folk hadde tent for sine kjære. Jeg husker grøssingen i kroppen og tårene som sto i øynene mine. Jeg husker roen. Julefreden.

Den som jeg jager etter nå. Det er den jeg vil ha. Den helt gratis julefreden. Den roen og gode følelsen som brer seg gjennom kroppen. Men den er borte. For alltid. De yngre generasjonene, opplever de noen gang den følelsen? Eller er fokuset nå på helt andre ting? Er julen om det materielle, eller er det ro, familie og venner? Hva er det egentlig som teller?

Jeg ønsker noen ganger bare å flykte fra alt. Drite i advent, julepynt, julebakst og julegaver man egentlig ikke trenger. Bare ta med familien vekk og finne ro. For når alt kommer til alt så er det tiden man får sammen som er den største gaven..

 

#jul #forventninger #juleoverdose #julekaos #julestress #prematurjul