Kanskje, bare kanskje

Nok en gang viser testen to streker. Du burde bli glad, men isteden skyller en bølge av angst gjennom deg. Du har vært her før. Mange ganger. Det ender aldri bra.

Er ikke testen litt svakere enn den burde? Du har nok for lavt HCG-nivå. Tidligere sprang du til legen for å ta blodprøver med et par dagers mellomrom. Sjekket mengde og dobling. Det orker du ikke lenger. Du bare avventer. Tester kanskje noen ganger til for å sjekke om testene blir sterkere. Noen ganger blir de svakere og du begynner etterhvert å blø. Det blir nesten en lettelse. Andre ganger blir de faktisk sterkere. Enn så lenge er det noe som utvikler seg i magen din.

Men utvikler det seg som det skal, mon tro? Du vet at du burde ordne legetime. Få resepter på medisiner som kan hjelpe. Få time til tidlig ultralyd. Sette igang hele systemet. Men du orker ikke. Du venter så lenge du kan for å slippe og gå gjennom hele den mølla der igjen. Det er ikke vits i likevel.

Dagene går og blir til uker. Er du kanskje litt mindre kvalm? Er puppene litt mindre ømme? Er det tegn til blod på papiret etter dobesøk? Du driver deg selv fra vettet, kjenner hele tiden etter kroppens tegn. Er det fortsatt liv der inne?

Så må du til slutt troppe opp til ultralyd. Du blir ekstra kvalm bare ved tanken på å dra til den gynekologiske avdelingen der du har vært alt for mange ganger. Der du har vært gjennom alt for mye vondt. Du gråter før du kommer deg inn døren. Du vil ikke være der. Du kjenner igjen gynekologer og sykepleiere som svinser rundt i gangene. Og mens du sitter på venterommet legger du merke til at du selv har mye lengre fartstid her enn dine medpasienter. Du er den eneste som har på deg tunika istedenfor trange bukser og korte gensere. Du vet at det er mye enklere og bedre å bare dra av seg tights og truse og fortsatt føle seg litt tildekket under tunikaen.

Du blir hentet inn på et rom der du har vært utallige ganger før. Den samme gamle ultralydstaven, den samme gamle skjermen. Du kjenner rutinen. Du vet hva som dukker opp på skjermen, ser det umiddelbart. Du vet hva som er livmoren, og du ser med en gang det bittelille hjertet slå. Du burde føle glede, men kjenner bare bekymring. Hvor lenge kommer det til å fortsette og slå?

Gynekologen måler størrelse, og du reagerer umiddelbart. Er det ikke litt for lite? Gynekologen synes det passer fint, men når hun ser på snurra blir du likevel satt noen dager tilbake.

“Men det er tidlig enda.” Du lurer på om du rett og slett har mer kunnskap på dette feltet enn gynekologen. Du vet så inderlig godt at disse små millimeterne med avvik er bekymringsverdig. Du vet allerede nå at det ikke ender bra. At du om noen uker vil være tilbake her for å føde et dødt foster.

Du googler størrelse, uke, for lite embryo. Du finner solskinnshistorier og triste historier. Du håper at magefølelsen din er feil denne gangen. Gynekologen var ikke så grundig, hun kan ha målt feil. Hver millimeter teller så tidlig.

Magen vokser. Du skjuler den så godt du kan. Den og den dårlige formen. Det er best sånn. Best at ingen vet. Du misunner dem som med glede kan kunngjøre svangerskap. Dem som kan gå gjennom 9 måneder uten store bekymringer. Du ønsker at du kunne gjøre det samme, men sånn er det ikke lenger.

Og til tross for realismen håper du. For nå som du har sett det lille hjertet slå er det håp. Der er liv. Der var i alle fall liv. Det fortjener en sjanse. Så du gjør så godt du kan for dette lille livet. Pr. i dag er du gravid. Du prøver å dytte vekk de negative tankene, men de sniker seg frem. Du klarer ikke å glede deg. Isteden prøver du å forberede deg til det du vet kommer. En gang etter at du kommer over i andre trimester vet du at det lille hjertet vil slutte å slå. Nok et lite liv vil være borte. Hva skal vi gjøre med det når den dagen kommer? Familiegraven der de andre vi har mistet har fått ligge er full. Det er ikke plass til denne lille der. Hva gjør vi da? Lar vi sykehuset ta hånd om den lille kroppen? Bare forlater den? Tanken er hjerteskjærende.

Men kanskje blir det ikke sånn denne gangen. Kanskje, bare kanskje, slår denne lille alle odds. Det vil likevel være vanskelig å glede seg, selv om du har lyst. Du vil få dårlig samvittighet for tankene dine. Det vil bli slitsomme uker og måneder fulle av vanskelige følelser og angst. Måneder med skyhøye skuldre. Du vil aldri føle deg trygg, faren vil true rundt hver sving. Du vet så alt for godt at selv om du kommer deg godt uti svangerskapet så er der ingen garantier. Mye kan skje. Kroppen din er ingen trygg havn for små liv.

Men kanskje, bare kanskje er alt du har vært gjennom verdt det. For kanskje, bare kanskje går det bra denne gangen.

#svangerskap #tap #svangerskapettertap #håp

2 kommentarer
    1. Kjenner igjen redselen, de høye skuldrene og den såre smerten som legger lokk på gleden. Mange store klemmer sendes din vei

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg