Stor ståhei

I går lærte jeg en viktig ting. Ta alltid på en pen bh, for du vet aldri hva dagen vil bringe..

Jeg vet jeg har skrevet om bher før, og jeg virker kanskje litt over gjennomsnittet opptatt av sånne. Det er jeg egentlig ikke. Men det er jo typisk at det er akkurat den dagen du tar på deg den eldste, styggeste og mest lurvete bhen at du må kle av deg foran fremmede.

Nå har jeg ikke for vane å kle av meg foran fremmede heller, og jeg lurer egentlig litt på om gårsdagens episode rett og slett var karma som kom tilbake etter dette innlegget.

Jeg står fortsatt for det jeg skrev etter den slitsomme helgen i begynnelsen av juni. Det var en uheldig opplevelse. Men kritikken var først og fremst rettet mot ledelsen og systemet, ikke de ansatte "på gulvet". Og selv om jeg skrev at det heretter ble Volvat på oss, så endte jeg selv opp på legevakten i går. Ytterst lite høy i hatten etter å praktisk talt ha vært forsidepike i lokalavisen da en tirade av kritikk haglet mot den lokale legevakten etter en hektisk pinsehelg. Og jeg fikk så god "service" at jeg rett og slett vil rose dem litt i dag! For de to kveldstimene jeg oppholdt meg der ble jeg behandlet med fullt alvor og mye omsorg. Og ingen lo av min lurvete bh!

Bakgrunnen for besøket i går kveld var rett og slett noen skumle symptomer. Eller, symptomer som jeg ikke tok så alvorlig selv, men som skremte mannen min litt da han kom hjem på ettermiddagen. Da hadde jeg i flere timer hatt rare smerter i bryst- og mageregionen, noe som kom som lyn fra klar himmel på formiddagen. Jeg tenkte aldri på at det kunne være noe alvorlig, og regnet egentlig med at det var noe med magen. Dagen min fortsatte som normalt til tross for en del ubehag. Men da trykket jeg følte over brystet ikke ga seg, ringte mannen legevakten fra bilen da han hentet eldstemann på trening. Og denne gangen fikk han svar og beskjed om å komme rett inn med meg. Og ikke bare fikk han svar da han ringte, men jeg som satt hjemme og ante fred og ingen fare ble rett og slett oppringt av legevakten! Og jeg som syntes denne rare formen min var en ufarlig bagatell, ble en smule stresset da den hyggelige damen på den andre siden av røret sa at vanligvis sendte de ut ambulanse når de fikk sånne telefoner! Ummm, ambulanse sa du? Jeg var jo ikke syk engang! Hun var så tydelig på at jeg måtte komme rett inn, og hvis noe endret seg ringe 113 med en gang, at jeg ble redd selv. Så da mannen kom og skulle ha meg med vekslet jeg mellom vantro og dødsangst. Og flauhet! Bøttevis av flauhet! For jeg var jo som sagt ikke syk! Det var bare noe som ikke stemte i kroppen. Og så tenkte mann og legevakt i hjerteinfarkt-baner? Hjelp! Kunne det virkelig være noe sånt? Har jeg virkelig blitt så gammel? Er jeg i så dårlig forfatning?

Og selvfølgelig, mens jeg virret rundt her med et mulig hjerteinfarkt var instinktet mitt å rydde litt før onkelen oppi gata kom for å passe ungene. Plukke opp leker og slå sammen vogn, det er jo helt logisk.

Også har vi mannen da, som ringer politiet på veien mot legevakten for å si fra at han bryter fartsgrensen. Like flaut nå som da det skjedde under fødselen til datteren vår. Kanskje flauere. Nå var jeg ikke en ung, fødende kvinne. Nå var det en middelaldrende kjerring med brystsmerter i passasjersetet isteden. Hva skjedde her?

Legevakten var relativt stille da vi kom, og jeg ble tatt rett inn til diverse målinger av en hyggelig sykepleier. Og etter det bar det rett inn til EKG. Og det var altså her gamla måtte kle av seg. Så har man prøvd det også liksom. EKG altså! Så kom en av de hyggeligste og mest behagelige legene jeg har vært borti. En som umiddelbart gjenkjente mannen min fra tidligere besøk. I noen få sekunder der tenkte jeg at nå blir vi kastet på hue og ræva ut. Men nei.

Nå er det vel ikke nødvendigvis en bra ting å bli gjenkjent på legevakten. Vi er absolutt ikke gjengangere der. Vi er svært sjelden hos lege noen av oss. Jeg har vel ikke personlig satt mine ben inne hos legevakten på tre år. Jeg takler dårlig å være der da den ligger i sammenheng med sykehuset hvor jeg har født mine døde barn. Det ligger for mye vondt der. Mannen er den som tar med barna dit om det trengs, og har ellers vært der noen få ganger selv med akutte ting. Men han er kanskje lett å huske..

I alle fall, denne hyggelige legen steg raskt i kurs hos meg da han både utelukket hjerteproblemer og kalte meg ung! Takk og tusen takk! Han mistenkte at problemet lå i mageregionen han også, og jeg fikk noen piller og litt hvile mens vi ventet for å se om de hadde virkning. På denne tiden fikk jeg god innsikt både på forskjellige typer pasienter og omsorgen fra leger og sykepleiere til alle og enhver. Det er ikke mye privatliv bak blå papirforheng.

Jeg ble "løslatt" med en resept og formaninger om å komme tilbake om noe forandret seg. Og før jeg gikk ut døren åpnet sykepleieren som tok imot meg luken og spurte hvordan det gikk. Om det var et resultat av min forsideopptreden eller generell omsorg vites ikke, men jeg forlot i alle fall legevakten med hennes vennlige ord i ørene, litt småflau og lattermild over at det ble så stor ståhei av nesten ingenting. Og tenk at dette ville de sende ambulanse for!

Men spøk til side. Jeg synes det er fantastisk at dette ble tatt så på alvor. De visste nok like godt som meg at dette sannsynligvis ikke var et hjerteinfarkt, men tok likevel ingen sjanser med de symptomene jeg hadde. Hadde det vært alvor hadde de sannsynligvis reddet meg. Og det er ganske betryggende. Man kan si mye om legevakten, og debatten vil nok komme opp med jevne mellomrom. Gjerne rundt helligdager da den ofte brukes som legekontor. Da blir det for mye, og de strekker kanskje ikke helt til med de ressursene de har. Men i går så jeg legevakten på sitt beste. Effektive, omsorgsfulle, dyktige og ansvarsfulle. Sånn skal det være!

Takk for hjelpen fra en flau men hjertefrisk kjerring!

 

#legevakt #syk #ekg #hjerte #viktiglærdom #bh #takknemlig #hverdagsliv #fotokjerring

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Fotokjerring

Fotokjerring

40, Asker

Mamma til tre, hobbyskribent og amatørfotograf. Skriver ærlig om det som opptar meg, som hverdagsliv, meninger, tanker, følelser, reiser og mye mer. Noen ganger med humor, andre ganger alvor. Kontakt: fotokjerring@gmail.com

Blogglisten

Kategorier

Arkiv

hits