Om å slippe taket

“Mamma, jeg sitter på brygga sammen med de andre jentene. De lover å passe på meg. Er det greit?”

10-åringens stemme høres både usikker og håpefull ut. Hun er fullstendig klar over at jeg da hun gikk ut for å møte to venninner halvannen time tidligere, ga henne klar beskjed om at hun ikke skulle ned til vannet.

Men så ville venninnene sitte i sensommersola på brygga og spise det nyinnkjøpte godteriet fra nærbutikken. Hva gjør man da?

Hun prøvde seg med å si at hun var redd for å drukne, men de andre lovde altså å passe på. Og hun er jo ikke redd for å drukne. Hun er en habil svømmer, en fisk over og under vann. Den eneste jenta som tok 1000-metersmerket da de hadde svømmeopplæring på skolen. I sommer svømte hun 3000 meter i et strekk. Og hun vil selvfølgelig gjerne sitte på brygga, men beskjeden fra mamma surrer i hodet hennes. Så hun ringer samvittighetsfullt og ber tynt om lov likevel.

Og hun får lov, med formaninger om at hun ikke skal ut i vannet. Jeg liker ikke at hun er der uten voksne i følget. Jeg kjemper litt med meg selv. Skrekkscenarioene ruller rundt i hodet mitt. Vannet er mørkt og kaldt. Tidligere nyhetssaker om drukninger dukker opp. Og fiktive fremtidige..

Jeg vil aller helst slippe alt jeg har i hendene og spurte ned til brygga. Være der og passe på. Og akkurat i denne situasjonen er vel ikke det unaturlig selv for den minst overbeskyttende forelder. Vann og barn. Barn og vann.

Men denne mammaen må lære seg å slippe taket. Med moderasjoner selvfølgelig, selv om de to eldste begynner å bli store er de fortsatt bare 10 og 11 år. Men de må få utforske livet litt på egenhånd. Være sammen med venner akkurat som jeg selv på den alderen. Uten en hysterisk mamma som vil ha full kontroll.

For jeg innrømmer det gjerne. Jeg er nok litt ekstra overbeskyttende og hysterisk. Jeg har opplevd vonde tap og mistet ufødte barn, og har etter det blitt ekstra redd for å miste også de barna vi har hos oss. Det var aller verst da vi sto midt i det, da måtte jeg ha kontroll til enhver tid. Heldigvis var også barna yngre da, men de hadde allerede begynt å utforske verden litt. Det ble noen meltdowns og katastrofetanker i denne perioden.

Nå har jeg bedre kontroll – over meg selv. Jeg er livredd for at noe skal skje. Når de er ute og sykler. Ute i trafikken. På skoleveien. I barnehagen. Ulykker. Sykdom. Kidnapping. Listen er lang.

Men jeg må slippe taket. De må få lov å gjøre det samme som vennene sine. De må få oppleve og lære selv. De må få leve. Jeg må motstå den sterke trangen til å polstre dem og holde dem hjemme.

Men de må nok leve med en mamma som passer litt ekstra på. Kommer med litt ekstra formaninger og er litt ekstra bekymret. En mamma som med en gang hun hører sirener i bygda vår ringer for å sjekke om de har det bra. En mamma som kjenner på angsten med en gang de ikke svarer på telefonen. En mamma som ikke klarer å slappe helt av før alle er trygt hjemme igjen. En mamma som ikke har flere barn å miste.

Det er to varige gaver vi kan gi barna våre. Den ene er røtter, og den andre er vinger.

#mamma #mammalivet #mammahjertet #familie #barn

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg