De vanskelige avskjedene

Finnes det egentlig enkle avskjeder? Jeg hater i alle fall sånt. Jeg er rett og slett ekstremt dårlig på det. Og spesielt når det gjelder de aller nærmeste. Naturlig nok. Det blir bare feil.

I går tok jeg nok en gang avskjed med pappaen min. Noe jeg strengt tatt burde være vant til, det har vært 40 år med mange avskjeder. Først gjennom oppveksten, der pappa som pilot var på reisefot store deler av året. Ambulanseflyging, skogbrannslukking i sør-Europa, diverse oppdrag her og der. Pappa var helten, og pappajenta satt hjemme og ventet og savnet. I voksen alder så innser jeg kanskje at mamma som holdt fortet hjemme var den egentlige helten, men det blir vel likevel sånn at jenter blir litt pappajenter.

Jeg husker enda den såre følelsen hver gang pappa skulle dra. Hvordan hjertet verket. Hvordan jeg hang fast i ham og tryglet han om å bli hjemme. Kanskje finne jobb i en kiosk isteden. Godteri og en pappa som kom hjem hver dag. Det måtte være himmelen!

Og de siste 21 årene som han har bodd i USA. Selv om jeg er voksen kjenner jeg fortsatt på følelsene til den lille jenta fra barndommen hver gang vi tar farvel. Det blir aldri enklere. Og denne gangen gjør det ekstra vondt. Visst var det bonus at han og resten av familien fulgte etter oss til Norge etter vi hadde vært hos dem. Jeg gleder meg jo over den ekstra tiden vi har fått sammen. Men vips, så var det over, og avskjedens time var ubønnhørlig inne. Og nå verker hjertet altså ekstra mye. For pappas helse er ikke som den var, og sannsynligheten er stor for at jeg aldri får ham på besøk hit igjen. Sannsynligvis har jeg servert ham kjøttkaker ved stuebordet vårt for siste gang. Det er en rar, sår og vond tanke. Og det hjelper ikke at det nå er minst 10 måneder til vi møtes igjen. Nesten et år. Det er lenge det. I tillegg finnes det selvfølgelig ingen garantier. Spesielt med dårlig helse inne i bildet. Tenk om..

Det har blitt en vane de siste årene det også. Å føle på muligheten for at jeg aldri får se pappa igjen. At han ikke er der neste sommer. Tanken er uutholdelig. Det føles strengt tatt feil bare å skrive den ned. Men sånn er det. Jeg har flere ganger vært overbevist om at det har vært den siste avskjeden. Men heldigvis finnes det dyktige leger og gode behandlingsmuligheter. Nå både håper og tror jeg at vi møtes igjen neste sommer - alle sammen. Og det er en fin ting å se frem til. Men akkurat i dag føles det så uendelig langt unna..

#familie #avstand #avskjed #savn #pappa #pappajente

2 kommentarer

08.08.2017 kl.14:12

Nå må du tenke positivt!!!

Stine Sophie Lundsrud

08.08.2017 kl.18:03

Leit å høre.. Ta vare på deg selv og dine <3

Skriv en ny kommentar

Fotokjerring

Fotokjerring

40, Asker

Mamma til tre, hobbyskribent og amatørfotograf. Skriver ærlig om det som opptar meg, som hverdagsliv, meninger, tanker, følelser, reiser og mye mer. Noen ganger med humor, andre ganger alvor. Kontakt: fotokjerring@gmail.com

Blogglisten

Kategorier

Arkiv

hits