Jeg innrømmer det først som sist. Jeg har flyskrekk. Tiltagende flyskrekk. Sånn som blir verre for hver gang man er ute og flyr. Det er håpløst. Det er irrasjonelt. Eller er det egentlig det? Er det egentlig naturlig at en doning på flerfoldige tonn skal seile gjennom luften? Høyt oppe. Og langt avgårde.

Det er litt flaut å innrømme at jeg er redd. Jeg av alle skal ikke være redd for sånt! For jeg har fløyet mye. Veldig mye. Jeg er pilotdatteren som elsket å være med pappa på jobb. Helikopterpiloten. Jeg elsket å være med å fly, til og med få prøve meg selv. Jeg elsket å være på flyplassen, se flyene ta av og lande. Jeg har vokst opp med dette. Og jeg har fløyet frem og tilbake til USA gang på gang. Uten å være redd. Jeg har vært ombord på et fly som måtte snu over Atlanteren pga. elektrisk brann, og likevel gått ombord på et nytt fly neste dag. Jeg har bodd sammen med en pilot. Luftfart har alltid vært en stor del av livet mitt. En positiv del.

Helt til jeg fikk barn. Da var det stopp. Da begynte frykten å komme. De siste 11 årene har det altså blitt verre for hver flytur. Men så kan man ikke la frykten stoppe seg. Så jeg reiser. Jeg flyr. Men det er et helvete. Lenge i forveien. Jeg begynner å grue meg så snart flyturen er bestilt. Jeg dytter det unna så godt jeg kan. For jeg vet at det er irrasjonelt. Det er større sjanse for å dø i en bilulykke. Men så er det den lille stemmen i hodet. Den som sier at jeg har fløyet så mye uten at det har gått galt. Snart er det min tur til å være på feil side av statistikken. For ulykker skjer jo innimellom. Som oftest rett før jeg selv skal ut å fly..

I dagene før vi skal ut og reise setter angsten seg mer og mer. Jeg har rett og slett lyst å droppe hele turen. Men vi må jo. Sunnmøringen i meg kan ikke kaste bort så mye penger.. Jeg sover ikke natten før vi skal reise. Bare gruer meg. Kvalm av skrekk. Hele kroppen knytter seg, jeg er helt i spenn. Aller helst har jeg lyst å dope meg ned, eller i alle fall drikke noen glass vin. Men jeg gjør det jo ikke. Jeg må være klar i hodet om noe skjer (som om det hadde hjulpet..). Og jeg er den ansvarlige voksne. Jeg skal passe på barna. Det blir alkoholfritt. Også må jeg jo prøve så godt jeg kan å skjule for barna hvor redd jeg er også. Lett..

Jeg er helt skjelven når vi er på flyplassen. Og med en gang vi er ombord på flyet får jeg helt klaus. Jeg hater det! Det blir mye pusting og stille bønner til høyere makter. Og en del irritasjon og misunnelse over at mannen bare kan sette seg i flysetet og sovne. Så avslappet. For en luksus! Tenker han virkelig ikke på alt som kan skje? Og alle andre glade og avslappede mennesker rundt meg. Tenker de ikke over at de sitter i en blikkboks høyt oppe i lufta? Det er jo galskap! Jeg må sitte der jeg kan se ut av vinduet, må ha kontroll på hva som er under oss. Helt logisk det. Jeg gransker kabinbesetningens ansikter hver gang de går forbi. Er det noe tegn til at noe ikke er som det skal? Og så blir det turbulens. La oss droppe å snakke om turbulens. Jeg vil helst ikke tenke på det. Jeg vet jo at det er helt normalt. Men, huff.. Og det hjelper lite å holde fast i armlenene på flysetet til knokene blir hvite. Hjelper ikke det grann faktisk. Tårene spretter ut i øynene mine og jeg sender stille blikk med bønn om hjelp og beroligelse fra mannen. Men han sover jo søtt..

Jeg kan godt sitte og se på kartet over hvor flyet befinner seg hele veien. Og på klokka. Det er en liten seier når man har kommet halvveis. Og det er verdens beste følelse å se målet nærme seg. Nei, nest beste. Det aller beste er når hjulene på flyet endelig tar bakken. Jeg får lyst å klappe. Da kan ferien begynne! Og så er det bare å prøve og dytte tanken på hjemreise langt bort..

Noen som kjenner seg igjen? Og er det noen som har helt suverene tips for å komme over eller i alle fall døyve den verste flyskrekken? Jeg trenger dem, fort..!

#ferie #fly #flyskrekk #ærlig #fotokjerring #angst