Kloen om hjertet

Med et livredd barn på hver side står jeg og ser den store, gule bilen kjøre avgårde. Ambulanse, står det med store bokstaver. Den vekker både uhygge og trygghet. For to og et halvt år siden sto jeg med deg på armen og så en likedan bil kjøre vekk med pappa’n din. Det gikk heldigvis bra, han fikk den hjelpen han trengte og kom hjem til oss. Jeg håpte at vi aldri skulle måtte ha en ambulanse utenfor huset vårt igjen. Men i dag sto den der altså, skrikende gul. Og den lille kroppen din lå på den alt for store båren. Du så på meg med redde øyne før de kjørte bort med den feberhete kroppen din.

På utsiden var mamma’n din rolig, inni meg var det kaos. Den velkjente angsten satte seg nok en gang som en klo om hjertet. Er det nå livet nok en gang skal forandre seg for alltid? Den rasjonelle delen av meg tenker at dette går fint. Mest sannsynlig gjør det det. Du kommer sikkert hjem senere i dag. Kanskje går dette over av seg selv. Eller kanskje må du få medisin for å bli frisk. I verste fall må det en rutineoperasjon til og du er hjemme om noen dager. Men så er den lille stemmen der. Den med katastrofetankene. Hva om? Hva om det ikke er så enkelt? Hva om noe skjer? Hva om noe er virkelig galt? Ord jeg nesten ikke tør tenke på, og i alle fall ikke si høyt eller skrive. Jeg har sett det før. Opplevd det tett på kroppen. Livet er uforutsigbart. Jeg har alltid følt at jeg har deg bare til låns. At vi kjempet så lenge for å få deg, bare for at noen der ute skal le av oss og rive deg bort igjen. Vonde tanker, som forhåpentligvis for alltid vil være bare det. En pris jeg må betale for livets tidligere herjinger. Prisen jeg betaler for å ha overvunnet det vonde. Prisen jeg gladelig betaler for å elske. 

Den verste angsten begynner å slippe taket. Vi har roet oss ned og holder fortet her hjemme mens vi venter på at du skal komme hjem. Da skal jeg klemme deg ekstra hardt, enda hardere enn vanlig. Og jeg skal kjenne litt ekstra på takknemligheten. Takknemligheten over å ha deg og søsknene dine, og takknemligheten for at dere er friske. Livet er så skjørt. Ikke alle er så heldige.

Du der ute som selv har barn, klem litt ekstra på dine også i dag. Kjenn på takknemligheten! Husk hvor heldig du er!

#angst #mammalivet #mammahjertet #sykdom

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg