Kjære pedagog

Barnehagen er en fin plass. En plass barna får leke, lære og være sosiale. Men kan det bli for mye pedagogikk? Ja, barna skal forberedes på skolestart og alt som kommer etterhvert. Men de er også bare barn. Hvor mye skal de pushes? Hvor mye skal kreves av dem? Hvor mye skal de formes? Er det virkelig sånn at alle barn må utvikle seg helt likt? Blir barna rett og slett institusjonert? 

Våre eldste barn gikk kun i barnehagen det siste året før skolestart. Og de har klart seg helt fint. Veldig bra faktisk. De står ikke tilbake verken faglig eller sosialt, nesten tvert imot. Minsten var 2 og et halvt år da han startet. Eller 2,7 eller hvordan nå den pedagogiske måten å regne det på er. Da følte jeg at han trengte mer stimuli enn jeg kunne gi ham, og han trengte å være sammen med andre på sin alder. Da han startet var han den eneste som ikke allerede hadde gått minst et år i barnehage. Jeg følte på mange måter at dette ble sett litt skjevt på. Barn skal visst helst i barnehage allerede fra ettårsalderen nå. Mange har selvfølgelig ikke noe valg. Vi var heldige og hadde det, og følte at minstemann fortjente tryggheten og roen han fikk hjemme enda en stund. Det var vårt valg, og det må være greit. Barn må ikke på død og liv inn i barnehagens rammer så fort det er mulig.

Og selvfølgelig skal man passe på at barna utvikler seg som de skal, og fange det opp om de ikke gjør det. Og trengs det hjelpetiltak så bør det selvsagt settes igang tidlig. Men jeg er også hellig overbevist om at barn utvikler seg i forskjellig tempo. Noen er tregere motorisk, andre språklig, og noen heldige seiler bare rett gjennom livet. De siste månedene har jeg derimot fått et sterkt inntrykk av at alle helst skal utvikle seg likt. Det skal lite til før alarmlampene lyser. Alt skal gå etter lærebøkene. Overpedagogering, er det en gang et ord? Om noen ligger litt etter, blir det fort mye fokus på det negative. En lang liste med "mestrer ikke".

Men kjære pedagog. Ser du egentlig barnet mitt bak dette? Ser du ham, eller ser du det skolebøkene dine sa han skulle være på dette alderstrinnet? Ser du de positive tingene, annet enn det han har lært å gjøre eller slutte med? Ser du hvor fin han er? Ser du omsorgen han har for andre? Kreativiteten? Ser du alt han faktisk kan? 

Sønnen vår har det fint i barnehagen. Han trives. Han utvikler seg. Vi som foreldre er også stort sett fornøyde. Vi er trygge på at han blir tatt godt vare på. Og har han det bra, har vi det bra. Men innimellom blør mammahjertet alikevel. For han er bare et lite barn. Et barn som bør få utvikle seg i sitt eget tempo. Et barn som bør slippe å måles opp mot masse krav hele tiden. Som ikke alltid skal sammenlignes med andre. Alle barn er egne individer. Alle er forskjellige, og hurra for det!

Jeg vil som alle foreldre det beste for mine barn. Men innimellom er det vanskelig å vite hva det beste er i denne overpedagogiske hverdagen. Det er kanskje lettere når de kommer i skolealder, i alle fall er det min erfaring nå som vi har både skole- og barnehagebarn. Jeg opplever også at de er flinkere med positive tilbakemeldinger i skolen, eller muligens har vi bare "mønsterbarn" der.. Kanskje er det forskjell på de to eldste og minstemann. Eller kanskje hadde vi opplevd det samme med de to eldste om de hadde begynt i barnehage tidligere. 

Kjære pedagog. Jeg vet at du bare gjør jobben din. Jeg vet at du bare vil hjelpe barnet mitt, og det setter jeg pris på. Men jeg vil også veldig gjerne at du skal se ham som den han er. For han er så fordømt tøff. Han har overvunnet så mye. Han ble født mot alle odds. Vi kjempet oss gjennom et vanskelig svangerskap sammen, han og jeg. Hadde vi fullført alle ni månedene hadde han ikke vært her i dag. Han kom til verden bitteliten og syk. Dysmatur. Frisk ble han, men liten har han fortsatt å være. Vi har tildels hatt en kamp med helsestasjonen på grunn av liten vektoppgang. Han har blitt sjekket opp og ned og i mente. Det er ikke noe galt med ham. Han er liten, men følger sin egen kurve. Han utvikler seg som han skal, bare litt bak læreboken. Dette er såvidt jeg har forstått ikke unormalt, spesielt ikke som dysmatur eller prematur. Jeg er ikke bekymret. Men jeg sitter heller ikke med lærebøkene. Det jeg sitter med, er ham. Den blide, gode, omsorgsfulle, morsomme, bestemte, sterke og helt fantastiske gutten. Min tøffe, lille kjempe. Vær så snill å se ham du også!       

                          

#mammalivet #mammahjertet #barn #barnehage               

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Fotokjerring

Fotokjerring

40, Asker

Mamma til tre, hobbyskribent og amatørfotograf. Skriver ærlig om det som opptar meg, som hverdagsliv, meninger, tanker, følelser, reiser og mye mer. Noen ganger med humor, andre ganger alvor. Kontakt: fotokjerring@gmail.com

Blogglisten

Kategorier

Arkiv

hits