Jeg har alltid likt å skrive. Jeg var en av de få som jublet da vi måtte skrive stil på skolen. Det var den aller beste leksen. Velge en oppgave og bare skrive. Jeg elsket det. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var aldri den som ropte høyest eller gjorde mest ut av meg, men pokker som jeg skrev.

Og dagbøker. Jeg skrev ut dagbok etter dagbok i ungdomsårene. Blekket sprutet. Mye har blitt dokumentert skriftlig opp gjennom årene, noe viktigere enn annet. Noe som etterhvert har blitt veldig verdifullt for meg, og noe som man like gjerne bare kan glemme. Også de siste årene har jeg periodevis skrevet mye. Fingrene kan fly som en virvelvind over tastaturet når jeg setter igang. I tunge perioder har det hjulpet mye å bare få det ut. Ren terapi.

Og nå er jeg igang igjen. Og jeg elsker det! Det er noen år siden jeg hadde inspirasjon til å skrive sist, og da var det som nevnt fordi livet var tøft og tungt. Nå er det ikke sånn. Nå skriver jeg rett og slett fordi jeg liker det, selv om det sikkert er litt terapi i det nå også. Under en måned har gått siden jeg laget denne bloggen. Og jeg startet den med mål om å dele noen bilder, fordi jeg hadde tatt opp igjen fotohobbyen min. Men det ble ikke sånn. Det tok en helt annen vei. Jeg glemte hvor mye viktigere skrivingen var for meg. Den tok overhånd. Den tok av. Jeg vet ikke hvem jeg skriver for. Jeg vet ikke om det er for meg eller for deg. Jeg vet ikke hvem som leser det jeg skriver. Bare at innimellom er det noen få, andre ganger mange. Ikke toppblogger-mange, men alikevel overveldende mange for lille meg. Mitt ønske og håp er at ordene mine treffer noen av disse. Da gjør jeg noe rett.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg var redd da jeg begynte å skrive. Det var skummelt å dele ordene sine offentlig. Men for de fleste av dere er jeg jo uansett anonym. Noen av dere kjenner meg nok, eller vet hvem jeg er. Og det er kanskje det skumleste av alt. Jeg er ikke den som åpner meg mest for andre. Men så er det ikke så skummelt alikevel. Ikke nå lenger. Om du leser dette og ikke liker det jeg skriver, så er det greit. Vil du dømme meg for mine følelser og meninger, for hvordan jeg lever mitt liv, så må du gjerne det. Det sier kanskje mer om deg enn om meg uansett. Jeg finner glede i å skrive. Jeg elsker å kjenne den kreative delen av hjernen min våkne til liv. Jeg elsker ideene som stadig vekk kommer dettende ned fra intet. Det er dette jeg brenner for. Jeg føler plutselig at jeg lever mer enn jeg har gjort på lenge. Jeg er gladere. Jeg har fått mer selvtillit. Jeg tror på meg selv igjen. Og jeg har sluttet å være redd for hva andre synes og mener. Jeg er meg, og det er helt greit.

#skriveglede #skrivelyst