Det pleide å være hjemme

Det var en tid og en plass som forandret meg. En gang i tiden slet jeg veldig. Det var mange grunner til det, men da jeg mistet en person som sto meg veldig nær sa det stopp. Jeg sørget. Veldig. Jeg holdt meg for meg selv, isolerte meg nesten. Det var muligens en forsvarsmekanisme. Om jeg holdt meg unna andre og ikke brydde meg, så slapp jeg å utsette meg selv for den type sorg igjen. Ingen kunne dø fra meg. Ingen kunne forlate meg. Sykt å tenke på i ettertid, men det funket for meg da. I alle fall på et vis. I over et år holdt jeg på sånn. Livet føltes ofte håpløst. Meningsløst. Jeg visste jo at det jeg drev med var unormalt. Men jeg klarte ikke å forandre på det heller. Sorgen og redselen var for stor. Jeg kunne ikke se for meg at livet noen gang skulle bli noe annerledes, bli bedre.

Etter litt over et år fikk jeg plutselig en følelse. En følelse av at noe snart ville forandre seg. Jeg husker den fortsatt så godt, den følelsen. Det var en følelse som både ga meg håp og skremte vettet av meg. Jeg var blitt så vant til dette livet i ensomhet. Jeg kunne ikke tenke meg noe annet. 

Men så skjedde det. Tilfeldig eller ikke tilfeldig. Jeg vet ikke. Men jeg traff ham. Etter all denne tiden alene på alle mulige måter, var han der. Kjærlighet var noe jeg hadde gitt opp for flere år siden. Det var ikke for meg. Jeg trengte ingen, selv om jeg var ensom. Jeg var liksom ikke som de andre, dem som etterhvert etablerte seg. Jeg ønsket nok å være som dem, men realiteten var ikke sånn. Men så dukket han altså opp. Jeg falt pladask. Og det var like håpløst som resten av livet mitt. For det første var han en god del eldre enn meg. Han var kollega av faren min. For ikke å snakke om den aller største hindringen; han var kun i Norge for noen få dager før han skulle hjem til den andre siden av Atlanteren. Amerikaneren. Det var jo bare dømt til å feile. Og normalt ville jeg ristet det av meg. Latt det gå. Men jeg kunne ikke. Av en eller annen grunn kunne jeg ikke. Jeg var kanskje klar. Jeg som aldri tok en eneste sjanse av ren frykt, hoppet i det med begge beina. Ikke bare der og da, men også noen måneder senere da amerikaneren alikevel ikke ble sent til Norge på ny jobbreise. Da tok jeg det største hoppet, kanskje det største noensinne. Lille, redde meg. Jeg spredde vingene og fløy, bokstavelig talt, over dammen. Til en by og en stat jeg ikke kjente, en plass jeg ikke kjente noen, til en amerikaner som jeg bare hadde tilbragt 2-3 dager sammen med. Helt uten sikkerhetsnett. Det som skulle være et kort besøk ble lengre. Tiden man kan være i USA er begrenset, så etter 90 dager måtte jeg ut. Men jeg dro tilbake. 90 dager. Livet mitt handlet om disse 90 dagene. Frem og tilbake. Norge ble en plass jeg var tvunget til å reise tilbake til en gang iblant. Hjemme var der. Ved en golfbane i Myrtle Beach. South Carolina. Der begynte jeg å leve igjen, der skulle fremtiden bygges.


Men etterhvert ble det for vanskelig, uansett hvor mye man kjempet. Til høsten er det 14 år siden jeg dro tilbake til Norge med halen mellom beina. Fra en plass jeg var blitt så glad i. Som jeg lengtet tilbake til, men som jeg visste bare kom til å være en del av fortiden min. Men istedenfor å grave meg ned igjen, fortsatte jeg å leve her i Norge. Jeg nektet å gå tilbake til det ensomme mørket. Jeg hadde lært. Og godt var det, for noen måneder senere traff jeg ham som ble mannen min. Og resten er som de sier, historie.

Men den tiden står der fortsatt som en veldig viktig del av livet. Livsendrende. Det var en mening med det. Amerikaneren dukket opp for at jeg skulle tør å ta sjanser igjen. For at jeg skulle komme ut av skallet og begynne å leve. For at jeg skulle lære å falle og reise meg uten å flykte fra alt. No regrets. Alt har en mening. Og uten denne tiden vet jeg ikke hvor jeg hadde vært. I alle fall ikke der jeg er i dag. Og jeg er så takknemlig for at jeg kom nettopp hit. Tiden i South Carolina gjorde meg klar for nettopp dette, for familien vi har bygd.

"People come into your life for a reason, a season, or a lifetime."

Amerikaneren er borte, og i ettertid er det veldig klart at han var min reason og season. Men hans South Carolina er fortsatt nært mitt hjerte. Ikke som mitt kjære Texas, men en god nummer to. Jeg har alltid ønsket meg tilbake til denne vakre staten. For den er en perle, full av vakre plasser og "southern hospitality". Og nå skjer det endelig. Nesten 14 år senere. Om 4 uker er jeg der. På plassen som forandret meg. Der jeg pleide å bo. Det som ble mitt første hjem "hjemmefra". Min ordentlige start på voksenlivet. Livet. Nå kommer jeg tilbake som turist. Med mann og barn. En litt rar tanke, men fin. Jeg gleder meg til å dele alle disse fine plassene med dem. Plassene som er kjente, men alikevel ukjente. Oppleve dem på nytt sammen med de aller viktigste. Vise dem plassen som fortsatt er så nær mitt hjerte, plassen som gjorde meg klar for livet og for dem.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Fotokjerring

Fotokjerring

40, Asker

Mamma til tre, hobbyskribent og amatørfotograf. Skriver ærlig om det som opptar meg, som hverdagsliv, meninger, tanker, følelser, reiser og mye mer. Noen ganger med humor, andre ganger alvor. Kontakt: fotokjerring@gmail.com

Blogglisten

Kategorier

Arkiv

hits