Så ruller bildene over TV-skjermen nok en gang. Nok et terrorangrep. Denne gangen orker jeg knapt å se på bildene. Små barn, unge mennesker. I hovedsak jenter. Noen kanskje på sin aller første konsert. En konsert de har gledet seg til lenge. De koser seg, synger og danser. De har kanskje den beste kvelden i sitt liv. En vellykket konsert. Så smeller det. Det er bare for ille. Jeg blir kvalm.
Det er under 2 uker siden jenta mi og jeg var på tilsvarende konsert i Telenor Arena. Jeg tenkte på det da, at noe kunne skje. Det er nesten skremmende å se hva jeg skrev for bare noen få dager siden:
“Og da jeg i forrige uke tok med datteren min på konsert i Telenor Arena, tittet jeg meg rundt etter nærmeste og enkleste fluktvei. Og hjertet slo noen ekstra slag da ballonger som ble sluppet ut begynte å sprekke. Pang. Pang. Pang. Kanskje lite gjennomtenkt i disse terrortider. Jeg vurderte et sekund å legge meg ned på gulvet. Latterlig, men kanskje ikke unormalt. Kanskje må man være forberedt og tenke litt ekstra i denne nye hverdagen.”
Og så skjer det. Akkurat det jeg selv var redd for. Det blir for nært. Kvalmende nært. Disse menneskene hadde en kveld akkurat som vår. Nå er de alle forandret for alltid. Minst 22 mennesker kommer aldri hjem, mange av dem barn og unge. Foreldre leter desperat etter sine, vel vitende om at grunnen til at deres barn ikke har tatt kontakt kanskje er den aller verste grunnen. Jeg kan tenke meg desperasjonen og smerten, men alikevel ikke. Og jeg håper at jeg aldri vil kunne forstå.
Midt oppi dette stiller jeg meg spørsmål om sikkerheten ved sånne arrangement. Jeg stusset litt på det da vi var på konsert. Vi kunne så og si gå rett inn. Purunge vektere, om de var det og ikke bare frivillige satt til jobben, tittet såvidt nedi vesker og kjente lett på lommer. Man kunne alt for enkelt smuglet med seg hva som helst inn i konsertlokalet. Noe mer sikkerhet enn det var det ikke, ikke som jeg så i alle fall, om du ser bort fra dem som var på gulvet og bar vekk ungjenter som fikk problemer. Nå vet jeg ikke hvordan sikkerheten var i Manchester, men om det var som her i Norge så er det absolutt kritikkverdig. Jeg vet at på lignende arrangementer i f.eks. USA er det full veskesjekk, gjerne metalldetektor og røntgenmaskin, og manuell kroppssjekk om det trengs. Nå er det ille at det skal gå så langt at man må ha så mye sikkerhetskontroll på konserter og andre arrangement, men en mellomting burde man i det minste ha i disse terrortider. I dette tilfellet hadde det kanskje ikke hjulpet, om det er sånn at det skjedde utenfor lokalet, men det er alikevel et tankekors.
Og igjen, så er det dette med at man skal fortsette å leve som før. Hvis ikke vinner terroristene. Og jeg er enig. Men det er jammen ikke lett. Jeg innrømmer at jeg blir skremt. Jeg er glad vi ikke skal på noen konsert i nærmeste fremtid. Jeg sliter nok med flyreisen vi skal ut på om noen uker. Flytur mellom Tyskland og Washington DC er ikke akkurat fristende for en litt småparanoid mamma. Men der er i alle fall sikkerhetsnivået et helt annet.
Det er så jævlig det som skjer, både i Manchester og ellers rundt i verden. Verden har rett og slett blitt gal. Og det er så mange feige mennesker der ute. Jeg blir trist. Jeg blir sint. Og jeg føler så inderlig med alle disse menneskene som bare skulle på konsert og kose seg. Og alle foreldrene på sin fortvilede jakt, og ikke minst dem som allerede har fått det aller verste svaret man kan få. Hjertet mitt blør for dem alle.
