Jeg lar meg ikke knekke

For å være helt ærlig, de siste månedene har vært tøffe. Jeg er som nevnt arbeidssøkende, arbeidsledig føler jeg blir litt feil å titulere seg som, da jeg jo har frilansjobben min. Også høres det jo litt ekstra deprimerende ut. Arbeidsledig. Det er mange i den statistikken der. Du som leser kjenner deg kanskje igjen? Du søker og søker, men får bare avslag tilbake. Stilling besatt. Beklager, vi valgte ikke deg denne gangen. Vi fikk inn 400 søknader. Ja, for det er hundrevis av søkere, selv på små deltidsstillinger. Kanskje er du heldig å komme inn til intervju, men så stopper det der. Det er så mange andre også. Og oppi alt dette må du kanskje i tillegg krangle med NAV. Akkurat der har jeg meldt meg ut. Ikke fra statistikken deres, der skal jeg stå som et stygt rødt tall frem til jeg finner drømmejobben. Men noe hjelp derfra har jeg mistet troen på.

Det gjør noe med selvtilliten din dette, å aldri nå helt opp. Alle disse høflige mailene og intervjufrasene. Hva er galt med meg? Er jeg ikke bra nok? Er jeg fullstendig inkompetent? Evneveik? Nederlag på nederlag. Du mister virkelig troen på deg selv og dine evner. Det blir en ond sirkel. Man kan nesten bli apatisk av mindre. Jeg har vært gjennom mange sånne følelser de siste månedene. Og mange har det verre enn meg, mange er i en fortvilende situasjon. 

Jeg har vært langt nede og til tider tiltaksløs. Hva er poenget med noenting? Energi og lyst til å gjøre ting bare forsvinner. Men så, på påskeferie i hjembyen, fant jeg frem kameraet mitt og oppdaget gleden med å ta bilder igjen. Det har vært en hobby som lå brakk, men med ett var lysten der igjen. Jeg begynte å åpne øynene og se rundt meg igjen. Se alt det vakre som tross alt er rundt oss. Der du minst venter det. Der andre kanskje ikke ser det engang. Selv om det var skummelt begynte jeg å dele, og så at andre mennesker faktisk likte. Jeg så at jeg kunne, opplevde mestring. Så begynte jeg å skrive. En annen hobby som lå brakk, og som også var skummel å dele. Skumlere faktisk, for jeg skriver fra hjertet. Men så var det ikke så farlig alikevel. Og plutselig raser ideene ned i hjernen min, skrivegleden lever som aldri før. Jeg skriver og skriver, ordene bare fosser ut. Fordi det gjør godt, det gir meg glede. Noen ganger treffer jeg mange med ordene mine, andre ganger bare noen få. Uansett er det greit, for endelig brenner jeg for noe igjen. Noe som er bare mitt. Noe som jeg liker. Fra å mest bare eksistere, føler jeg at jeg lever igjen. Og det er så godt!



Jeg er helt sikker på at mange kjenner seg igjen. Mitt tips til deg er å gjøre noe du liker. Ikke grav deg ned i elendigheten, selv om det er lett. Gjør noe du ikke har gjort på en stund. Syng, dans, tren, skriv, gå tur, hva som helst bare du trives med det. Jeg er helt sikker på at du vil finne ny energi og glede. Det finnes alltid et lyspunkt, selv om det er vanskelig å se fra langt nede i gørra. Og husk at for hver dag som går, er du en dag nærmere lysere og bedre tider!


#arbeidsledighet #selvtillit #depresjon 

4 kommentarer

Trine Nordahl

20.05.2017 kl.20:18

Hei! Jeg kjenner meg igjen. Jeg gikk også arbeidsledig etter at jeg var ferdig utdannet. For å få tiden til å gå trente jeg mye. For å få jobb måtte flytte på tvers av landet og fra mannen min. Trener fortsatt mye når jeg er vekk fra han bare for å få tiden til å gå. Jeg tror jobb situasjonene i Norge begynner å bli bedre og jeg håper du får deg jobb raskt, for arbeidsledighet kan ta knekken på den beste. Stå på!

Fotokjerring

20.05.2017 kl.21:01

Trine Nordahl: tusen takk!

Ingrid Bergtun

20.05.2017 kl.22:30

Hei! Viktig innlegg! Stå på :)

Fotokjerring

20.05.2017 kl.22:39

Ingrid Bergtun: tusen takk!

Skriv en ny kommentar

Fotokjerring

Fotokjerring

40, Asker

Mamma til tre, hobbyskribent og amatørfotograf. Skriver ærlig om det som opptar meg, som hverdagsliv, meninger, tanker, følelser, reiser og mye mer. Noen ganger med humor, andre ganger alvor. Kontakt: fotokjerring@gmail.com

Blogglisten

Kategorier

Arkiv

hits