Etter at de to eldste barna våre ble født tok vi et litt “annerledes” valg. Litt gammeldags kanskje. Vi bestemte oss for at jeg ikke skulle gå tilbake til jobben min etter endt permisjon men heller være hjemme med barna mens de var små. Det betyr ikke at vi synes det er galt med begge foreldre i arbeid og barn i barnehage, men for oss var dette viktig og riktig. Mannen har en godt betalt jobb, og med litt ofring går det meste greit. Da vi trengte større plass enn leiligheten på Grünerløkka valgte vi for eksempel å kjøpe billigere utenfor Oslo. Og det blir lite shopping av dyre merkeklær, ja, egentlig lite unødvendig shopping. Arveklær er helt fint. Barna får alikevel det de trenger, og har vel egentlig også det meste av det de ønsker seg. I tillegg har de stort sett alltid noen her hjemme når de kommer fra skolen eller ellers skulle trenge det. Samtidig som de fint kan være hjemme alene også.
Da de eldste var små gikk de i barnepark 4 timer om dagen. På den måten fikk de sosialisering og lek med andre barn, samtidig som de fikk mye ro og hjemmetid. Og de timene de var borte kunne jeg jobbe litt hjemmefra. Helt suverent. Det siste året før skolestart valgte vi å ha dem i barnehage, på den måten fikk de litt skoleforberedelser og de ble kjent med flere som de skulle begynne på skole med. Da vår mellomste gikk i barnehagen begynte jeg å jobbe deltid, noe som også funket veldig bra. Jeg kom meg litt ut, fikk bruke meg selv på en annen måte og samtidig sosialisere litt og var alikevel veldig mye tilstede hjemme.
Så ble jeg ganske uventet men veldig etterlengtet gravid med tredjemann, og et kronglete svangerskap kunne ikke skjules til vikariatet jeg var i ble fast. Dermed har jeg vært litt uønsket hjemmeværende etter minstemann begynte i barnehage i august. Ja, for med ham valgte vi barnehage fra han var 2 år. Delvis fordi barneparken ikke eksisterer lenger, det er ikke marked for sånt lenger. Og selvfølgelig fordi planen var å komme seg ut i jobb i løpet av kort tid. Sånn ble det ikke. Jeg er nok ikke den eneste som opplever at det er enormt mange om beinet i arbeidsmarkedet for tiden, og som stadig vekk kjenner på nederlaget ved å ikke nå helt opp. Men mer om det en annen gang.
Fordelen med dette er jo at barna fortsatt har meg mye hjemme. De eldste kommer sjelden hjem til tomt hus. Minsten slipper stress og lange dager i barnehagen. Og det har ikke vært noe problem i forhold til all sykdommen som har kommet med barnehagestart. Sannsynligvis hadde jeg aldri kommet meg gjennom en full arbeidsuke bare på grunn av det..
Men jeg føler dessverre at mange ser litt skjevt på dette med å være hjemmeværende, spesielt når det er frivillig. Man er bare hjemme og slapper av liksom. Hva har du å bli sliten av? Det er en ganske sår følelse. Jeg skal love deg at jeg ikke slapper av mye her hjemme. I og med jeg også har en frilansjobb som jeg gjør her hjemmefra, føler jeg egentlig at jeg aldri har fri. Det går i ett hele dagen. Dødtiden mens barna er på skole og i barnehage brukes på intens jobbing, rydding, husvask, klesvask og annet forefallende. Så er det full rulle med lekser, middag og fritidsaktiviter. Og ofte enda litt mer jobbing innimellom der. Med en frilansjobb er heller ikke helgene hellige, det blir gjerne jobbing innimellom alt annet da også. Ja, jeg er hjemme, men jeg er hjemme på en annen måte. Jeg blir like sliten som en med 100% jobb, kanskje mer til og med. Jeg føler ofte at jeg ikke har noe fristed, hjemme er jobb på en måte. Det er faktisk ganske slitsomt. Men samtidig så føler jeg meg så utrolig privilegert som får være så mye til stede i barnas liv.
Er du hjemmeværende kjenner du deg kanskje igjen. Frivillig eller ufrivillig, det er ingen lek. Det er ikke et bedagelig latmannsliv. Vi er ikke noe mindre viktige eller mindre verdt enn de utearbeidende. Vi er ikke bare hjemme!
#mammalivet #hjemmeværende
