Har du noen gang vært skikkelig sliten? Bare helt tom og tappet for energi? Mer enn bare vanlig sliten. Dager da alt er bare mørkt og tungt.

Det er der jeg er nå. Det skjer innimellom. Noen ganger oftere enn andre ganger. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen, og vil helst bare forsvinne helt. Bare være i fred. Jeg kjenner det egentlig noen dager i forveien, kroppen og hodet sier fra at nå begynner det å bli nok. Men så lytter jeg ikke. Jeg kan ikke bare legge meg ned, jeg har tross alt en familie som trenger meg her, aller mest barna. Det var egentlig nok på onsdag, grensen for hva jeg orket var nådd. Men så hadde vi jo bursdagsjente i huset, hun fortjente en mamma som var 100% tilstede. Snøen som kom hjalp slettes ikke. Og kvelden gikk med til høylydt konsert. Egentlig en veldig fin kveld, for all del. Det var godt med litt jentetid for mor og datter. Men det er noe med mye folk og mye lyd. Jeg blir rett og slett sliten av det, spesielt når jeg allerede er på vei inn i de mørke dagene. Så i går datt jeg helt sammen. Det sa bare stopp. Jeg fikk gjort det aller mest nødvendige, litt husarbeid og litt jobb. Jeg klarer som oftest alltid å tvinge meg til det. Men ellers satt jeg som et apatisk slakt i sofaen. På sånne dager er det fint med en mann som jobber turnus og som slumpet til å ha fri akkurat nå. Da kan han ta mye av ansvaret her hjemme. De periodene han jobber mye i mine mørke dager er det verre. I sånne perioder er det også greit at jeg ikke skal ut av huset for å jobbe. Jeg hadde nok tvunget meg selv avgårde, men jeg er redd det hadde ført til at jeg etterhvert hadde møtt veggen enda hardere. Så lenge jeg bare jobber frilans hjemmefra, så kan jeg styre når og hvor mye jeg jobber selv. Da får jeg unna det jeg skal også på dårlige dager.

Hvorfor disse periodene kommer vet jeg ikke. Hadde jeg visst hadde det kanskje vært lettere å unngå. Det jeg vet er at det har kommet i løpet av de siste årene, det har ikke alltid vært sånn. Ikke så ille i alle fall. Men jeg synes det kommer oftere nå, og det skremmer meg litt. Litt vinterdepresjon spiller kanskje inn. Hvem føler ikke på det liksom? Jeg har googlet litt, og kan lett kjenne meg igjen i flere av symptomene på høysensitivitet. Kanskje ligger det noe der. Men at det har kommet, eller i alle fall har blitt forverret, de siste årene får meg også til å lure om det kan ha en rot i posttraumatisk stress etter en veldig tøff periode i livet, med flere traumatiske hendelser. En tid som forandret meg på mange plan. Kanskje ble det for mye? Kanskje er det ting som trengs å bearbeides? Jeg burde kanskje ta tak i det. Google kan ikke stille noen diagnose. Eller kanskje er ikke disse mørke dagene så unormale som jeg tenker at de er.

Uansett er det fortvilende å ha det sånn. Når man egentlig ikke orker tanken på å gå ut, bare vil mure seg inne. Når man må tvinge seg til alt, og gjerne klistre på et smil oppi det hele. Jeg tror jeg er god på det, men smilet når nok ikke øynene. Og så passet det jo veldig bra å møte denne lille veggen min akkurat i mai, som er full av forpliktelser og aktiviteter. Det blir litt ekstra slitsomt. Jeg vil jo så gjerne bare være glad og orke. Men så er det ikke alltid sånn. Heldigvis vet jeg også at plutselig er de gode dagene der igjen, bare jeg rir av den verste stormen og lytter litt til kroppens signaler. Og mens den raser, må jeg bare gjøre det beste jeg kan og prioritere at de aller viktigste har det bra og ikke lider under mitt mørke.

#depresjon