Mai er en fin måned. Våren kommer (som oftest) for fullt og sommeren nærmer seg med stormskritt. Og den er full av fine dager, både ekstra fridager og andre dager. For hvem liker vel ikke de ekstra fridagene som følger med 1. mai etc.? Med mindre man jobber skift som mannen min, da betyr disse røde dagene ofte ikke mer enn ekstra lønn. Noe som strengt tatt ikke er helt galt det heller.. 8. mai har jeg jo allerede slått et slag for, og 17. mai taler egentlig helt for seg selv. Men her i huset har vi også 10. mai. De siste 10 årene har dette vært den aller fineste maidagen. Dette er dagen da familien vår ble beriket med en datter og lillesøster. En fantastisk solstråle som lærte meg at mammahjertet faktisk kan elske flere barn like høyt. Om noen der ute venter nummer to så er jeg sikker på at du som meg lurer veldig på dette, om man kan elske den neste like høyt som den første. Og dere som allerede har flere barn kan nikke gjenkjennende, for heldigvis er det fullt mulig. Hjertet vokser visst litt for hvert barn.
Jeg er kanskje ikke den eneste mammaen som blir litt nostalgisk og sentimental rundt bursdagen til barna. Som nesten gjenopplever fødselen hvert år. Akkurat denne fødselen er egentlig mest et humoristisk tilbakeblikk, hvor “høydepunktet” var en nattlig biltur i 170 km/t mot Ullevål, med en fødeklar kjerring kjeftende i passasjersetet. Riene dabbet jo av må vite, vi hadde slettes ikke dårlig tid siden fødselen til storebroren året før hadde tatt 24 timer, og det var så himla flaut å bruke nødblinken på bilen. Og parkere foran inngangen på klinikken skulle vi i alle fall ikke, da måtte jo mannen bare ut og flytte den etterpå, og jeg gikk (krøket meg) da fint det lille stykket fra parkeringsplassen. Kom sikkert til å bli sendt hjem alikevel, for dette kom til å dra ut. Kort tid etter kom det en liten prinsesse til verden på undersøkelsesrommet..
Den fineste mainatten og maidagen noensinne. Ja, den fineste maimåneden noensinne faktisk. Jeg var nok høy på adrenalin resten av den våren. Og nå har det gått 10 år. Hun er slettes ingen liten prinsesse lenger. Litt mer preteen kanskje. Men hun er så fin og så god! Jeg er så stolt av den jenta hun har blitt, vår eneste datter. Selv om det er en del krangling mellom henne og storebroren som bare er 16 måneder eldre, kan de også være verdens beste venner. Og hun er en fantastisk storesøster for lillebror. Hun har det beste hjertet jeg vet om, og er enormt inkluderende og omsorgsfull. Og så modig da! Hun står glatt alene på scenen og synger egenkomponert sang for hele skolen. Det har hun ikke fra moren, for å si det sånn. Tøff som toget er hun også, rister av seg vondter og spytter gjørme mens hun løper videre etter fall på regnvåte fotballbaner. Fotballspilleren vår. Og danseren vår.
Men selv om hun begynner å bli stor, kan hun også være mammas lille jente. Tøffe jenter kan også være sårbare. Store jenter trenger også mamma, bare på en litt annen måte. Som min eneste datter blir båndet mellom oss litt ekstra spesielt, jeg merker godt at mens guttene ser mest på pappa, så er det jeg som er rollemodellen her. Det er både litt fint og litt skummelt på samme tid. Jeg håper så inderlig at jeg til tross for sikkert mange feil, også gjør noe rett. At hun vokser opp og fortsetter å være den omsorgsfulle, sterke og modige jenta hun er i dag. At hun vokser opp og gjør de rette og kloke valgene. Og jeg håper hun aldri vil tvile på at uansett hva hun gjør så har hun en stolt mamma som alltid vil være der og støtte henne, uansett. En mamma som elsker henne høyere enn himmelen!
I dag, jenta mi, i dag er det bare din dag! Du ville gjerne nevnes på bloggen, så dette innlegget er til deg.
GRATULERER MED DAGEN, verdens fineste jente!
